Mens vi teller timene til Iron Sky endelig har Norgespremiere, kan vi bruke tiden på en som i flere år har utfordret skoleastronomien og som ikke bare hevder at store deler av solsystemet er bebodd, men at NASA for lengst har tapt romkappløpet – til nazister fra månen!
Det kan være både underholdende og interessant å se på eldre fremstillinger av våre naboer i Solsystemet, enten det er snakk om populærvitenskap eller science fiction. For eksempel var det lenge antatt – også blant vitenskapsmenn – at Venus skjulte en tropisk jungel, komplett med dinosaurer, under det tette skydekket.
Mars med sine kanaler og døende sivilisasjoner har for tiden en renessanse gjennom filmatiseringen av Edgar Rice Burroughs’ klassiske bøker om John Carter. Innenfor vitenskapen er det imidlertid liten sjanse for noe slikt – til det har NASA gjennom flere tiår gjort sitt for å sabotere denne forestillingen med fakta, og dessverre er det mye som i dag tyder på at vi er så godt som alene – eller i det minste temmelig isolerte – i et tomt og ugjestmildt univers.
Det finnes imidlertid de som er uenige i dette, og som fortsatt halsstarrig hevder at selv vårt eget solsystem er forholdsvis tett befolket. En av disse er Richard Hoagland, som i en årrekke har gjort seg til talsmann for at NASA i årtier har skjult sannheten om at det i virkeligheten eksisterer både liv og sivilisasjoner både på Mars og på flere av Jupiter- og Saturnmånene.
Hoagland, tidligere kurator ved et lokalt museum i Springfield, Massachusets, har i flere år drevet nettstedet The Enterprise Mission, en ”uavhengig vaktbikkje” for overvåkning av NASA. NASA er ifølge Hoagland en del av forsvarsdepartementet, og har siden starten systematisk hemmeligstemplet spor av liv på andre planeter. Hoagland er antagelig mest kjent for sine teorier om det såkalte ”ansiktet” på Mars. ”Ansiktet” dukket først opp på ett av bildene fra Viking-sonden som utforsket den røde planeten i 1976, og viste seg dessverre å være et synsbedrag skapt av skyggene fra en fjellformasjon. Hoagland har imidlertid frem til i dag fortsatt å forsvare ansiktshypotesen, og har etter hvert utbrodert den til å være restene av en hel by, med søyleganger, åpne plasser og endog en pyramide mistenkelig lik den som finnes ved Giza. Også månen har i virkeligheten ruiner, bygget av gjennomsiktig glass.
Nabolaget består imidlertid ikke bare av tapte sivilisasjoner, skal vi tro Hoagland. Siden slutten av andre verdenskrig har vi nemlig fått noen nye og langt farligere naboer. ”Husokkupantene” kommer ikke fra andre planeter, men fra vår egen. Og på de få tiårene som har gått siden de flyttet inn, har de rukket å utvikle en teknologi som langt overgår vår egen.
I desember 2009, samtidig som president Barack Obama besøkte Oslo for å motta Nobels fredspris, ble Midt- og Nordnorge vitne til et merkelig, spiralformet lysfenomen. Deler av UFO-miljøet var ikke sene med å utrope det til en utenomjordisk krasjlanding, eller endog et ”markhull” som åpnet og lukket seg. Dessverre ble de raskt skuffet, etter som russiske myndigheter gikk ut og fortalte at fenomenet skyldtes en mislykket rakettoppskytning.
Den mislykkede oppskytningen var ikke akkurat var noen katastrofe for det russiske romprogrammet, men var likevel en av flere hendelser som gjorde denne vinteren temmelig begredelig for alle romfartsentusiaster. Kort etter stanset den fortsatt nyvalgte Obama den romopprustningen som hadde blitt påbegynt av forgjengeren George W. Bush, og som hadde hatt som mål å vende tilbake til Månen innen 2020.
Et av kjennetegnene på konspirasjonsteorier er at alt henger sammen med alt. Og det var opp til Richard Hoagland å trekke linjene mellom disse tilsynelatende uavhengige hendelsene i et intervju på radiostasjonen Coast to Coast AM samme vår.
Obama hadde i utgangspunktet vært klar for å trappe opp romprogrammet ytterligere, kunne Hoagland fortelle. Og det var hendelsene over Norge som hadde fått ham til å forandre mening. Noen der ute hadde stoppet raketten i dens bane, som et signal til samtlige jordboere om å holde seg unna.
Her vil antagelig noen lesere umiddelbart få assosiasjoner til UFO-kulturens barndom, da fredsæle utenomjordiske inviterte utvalgte ”contactees” om bord for å advare dem mot menneskenes lek med farlig teknologi. Men det var ikke fredsæle vesener som hadde stoppet raketten, skulle man tro Hoagland.
Hoagland har lenge hevdet at det ikke bare har eksistert avanserte, glemte sivilisasjoner på andre kloder i solsystemet. Også på jorden har det eksistert kunnskap og teknologi langt foran den vi kjenner i dag, og som har blitt bevart av hemmelige selskaper, herunder frimurerne som Hoagland i motsetning til de fleste andre konspirasjonsteoretikere anser som grunnleggende ”good guys”. Dessverre havnet deler av denne teknologien i hendene på de tyske nazistene mot slutten av krigen. Gjennom å kombinere den med teknologi stjålet fra krasjede utenomjordiske fartøyer, og egne V2-eksperimenter ble de i stand til å bygge “flygende tallerkener” og kolonisere månen. Der har de skapt en sivilisasjon som i praksis gjør dem ”gudelignende”, og i stand til å stoppe alle fremstøt fra jorden.
I Iron Sky kommer nazistene tilbake for å invadere jorden. Når dette ikke har skjedd i Hoaglands verden, skyldes det at det pågår en krig ”der oppe”. Hva denne krigen går ut på og hvem de kriger mot vites ikke, men ifølge Hoagland har den fått ringvirkninger også på jorden – både terrorangrepene 11. september og forsøkene på å avsette president Bill Clinton var i virkeligheten jordiske avskygninger av krigen som foregår over og rundt oss.
Det er som sagt bare timer igjen før Iron Sky har premiere. Jeg ønsker alle – ikke minst Richard Hoagland – en inspirerende filmopplevelse.
Streiftog 