Til minne

Det er i disse dager 94 år siden det endelig ble satt sluttstrek for den sannsynligvis største tragedien – for ikke å si katastrofen – i Europas historie. En dag som fortsatt markeres i store deler av Europa, ikke minst i Storbritannia der dette er dagen da man bærer valmuer for å minnes millionene av unge menn mistet livet eller ble krøplinger for livet, tilsynelatende uten noen hensikt som kunne ha kastet et slags forsonende lys over det hele i ettertid.

En av disse millionene var John «Jack» Kipling, sønn av dikteren Rudyard. Jack var en av 75 000 falne i det som ble kjent som slaget ved Loos, som endte i det Wikipedia lakonisk kaller en «pyrrhic British victory».

For noen år siden kom det frem i et intervju at pressemannen Kåre Valebrok likte å lese bøker om første verdenskrig på fritiden. Enkelte ulturradikale skribenter var ikke sene til å bruke dette til å latterliggjøre Valebrok – tenk at han brukte tid på denslags, «voksne mannen!»

Jeg nevner denne episoden fordi den illustrerer dagens Europa, som er preget av historieløshet for ikke å si historieforakt, og en dyp skepsis til alt som smaker av egen kultur. Dette Europa er imidlertid selv i stor grad et produkt av krigen, som etterlot en dyp kløft mellom «gamle dager» – tiden før – og alt som har skjedd siden.

Charles Taze Russel, grunnleggeren av Jehovas Vitner, skal i sin tid ha spådd dommedag i 1914. Det er fristende å gi Russel rett i dette. For det var så avgjort verdens undergang – slutten på en verden som hadde vært og på alt det den på godt og vondt kunne ha blitt.

Jeg overlater til den ikke ukjente sangeren Andrew King å avslutte dagens post. «Have you news of my boy, Jack» med tekst av Rudyard Kipling, dedikert til John ”Jack” Kipling og til alle andre som mistet livet i årene 1914-1918.

Advertisements