Motbydelige i sin forutsigbarhet

USA rystes i kveld av nok et meningsløst terrorangrep. Til nå er det meldt om to døde og kanskje opptil hundre sårede etter at det gikk av to bomber ved målstreken i Boston Marathon.

Konspirasjonskongen Alex Jones er allerede i gang med å utrope bomben til en ”falsk flagg”-operasjon der myndighetene står bak. Jones, som tilhører et høyreorientert miljø der de føderale myndighetene blir ansett som ”fienden”,  setter det i forbindelse med fallende gullpriser og antyder at målet denne gangen å legge skylden på Tea  Party-bevegelsen.

Det er ikke usannsynlig at Jones vil få rett. Selv om det foreløpig blir spekulasjoner, er det i hvert fall ikke utenkelig  at det også denne gangen kan vise seg å være høyreorienterte grupper eller – mer sannsynlig – enkeltpersoner tilknyttet milits- eller ”sovereign citizens”-kulturen som står bak. Begge har hatt en sterk økning de siste fire-fem årene, og begge er preget av en sterk mistro til ”elitene” som de deler med de mer militante elementene i Tea Party-bevegelsen.

I Norge fortsetter militante islamhatere kjøret mot Shoaib Sultan som leder for 17. mai-komiteen. Tilsynelatende hjelper det ikke at Sultan de siste dagene gang på gang har oppklart og presisert at han aldri har støttet jødehat eller dødsstraff mot homofile – for dem er han uansett jødehater og homofob, når han sier noe annet lyver han, og når han får støtte fra Det Mosaiske Trossamfunns Ervin Kohn, betyr dette bare at jødene har gitt etter for press. Det hele har foreløpig toppet seg i en anonym kommentar på Stopp Islamiseringen Av Norge (SIANs) nettsted: Tenk at 17 mai komiteen i Oslo skal ledes av en morder og terrorist? Utrolig men sant.

Bakteppet er selvsagt helt forskjellig – to mennesker er døde og et ukjent antall skadet i Boston, mens vi i Norge tross alt bare krangler om feiringen av nasjonaldagen. Samtidig er det klare fellestrekk mellom Alex Jones’ tirader og denne typen kommentarer:  Ingen av delene er lenger overraskende. Alle som har fulgt Alex Jones – som for få måneder siden gav president Obama skylden for skolemassakren i Sandy Hook – visste at dette ville komme straks bomben gikk av. På samme måte vet alle som har fulgt islamhatermiljøet en stund at de ikke kommer til å gi seg i forhold til Sultan og 17. mai, og komme med stadig verre beskyldninger.

I begge tilfeller er det snakk om mennesker som har kjørt seg fullstendig fast i et verdensbilde, som for lengst har blitt karikaturer av seg selv og som mest av alt blir motbydelige i sin forutsigbarhet.

—-

Etterskrift 00:18: I skrivende stund er den høyreorienterte konspirasjonsbloggsfæren i full gang med å spekulere. «The leftist media are already feverishly trying to figure out a way to blame it on Tea Party conservatives.», skriver en. «Either way, terrorism always works in the favor of the state», skriver en annen. «It makes presidents look presidential, and it gives the government an excuse to crack down on civil liberties all across the country.» «Be wary of who ultimately gets blamed for this, especially if it’s a veteran or patriot», legger han til.

Samtidig har den ekstremt homofobe familiemenigheten Westboro Baptist Church erklært at de vil være til stede for å demonstrere under begravelsen av de drepte. Uansett hvem som viser seg å ha stått bak er nemlig bomben Guds straff for at staten Massachusets har tillatt homofile ekteskap – «Fag marriages», som det heter i WBCs terminologi.

Motbydelige i sin forutsigbarhet, de også.

Reklamer

Brev fra Taliban

En bieffekt av å studere såpass spesielle miljøer som jeg har gjort de siste par årene er at man til tider også mottar svært spesielle henvendelser. Som da jeg for noen dager siden  mottok en epost fra en  journalist fra  «nettmagasinet Taliban Norge«, som bad om et intervju.

En underlig forespørsel fra et underlig nettsted, som vi snart skal komme tilbake til. Men siden jeg i er tilhenger av dialog og ofte selv ber personer jeg er dypt uenig med om et intervju, sa jeg i utgangspunktet ja og bad journalisten sende over spørsmålene. Det viste seg snart at dette var en dårlig avgjørelse, etter som «intervjuet» tilsynelatende viste seg å være et forsøk på å  trekke meg inn i en intern konflikt mellom to av de mer bisarre representantene for norske konspirasjonsfloraen – inkludert en selverklært  ”eksilregjering” og «revolusjonsråd» for «republikken Norge», med tilholdssted i Bankok i Thailand.

I den første eposten med spørsmål ble jeg bedt om å ta stilling til et par påstander. ”Universitetet i København har allerede i 2009 fastslått at det _var_ eksplosiver som fikk WTC-bygningene til å kollapse”, lød den første av dem. En ganske snodig påstand, med tanke på at universitetet i København som universiteter flest beskjeftiger seg med alt fra historie og kjønnsforskning til medisin og biologi, og normalt ikke ”fastslår” noe som helst, selv om det selvsagt hender at professorer og ansatte fra en rekke institutter  går sammen om en felleserklæring om prinsipielle spørsmål.

I dette tilfellet dreier det seg imidlertid ikke om noen slik prinsipperklæring, men om en artikkel fra 2009 som først ble publisert i tidsskriftet The Open Chemical Physics Journal, med kjemikeren Niels Harrit, som ganske riktig er ansatt ved universitetet, som hovedforfatter. I artikkelen hevdet forfatterne å ha funnet spor etter forbindelsen nanotermitt i støvet fra World Trade Center, noe som etter deres mening en gang for alle beviste at tvillingtårnene måtte ha blitt utsatt for en ”kontrollert rivning”.

Artikkelen vakte en del oppsikt da den ble publisert. For det første var Niels Harrit i motsetning til f.eks. teologen David Ray Griffin faktisk utdannet kjemiker. For det andre var artikkelen publisert i et fagfellevurdert fagtidsskrift. Eller var den nå det?

Da det danske nettstedet videnskab.dk konfronterte tidsskriftets redaktør med artikkelen, reagerte hun med å trekke seg som redaktør der og da: Hun hadde hverken hørt om artikkelen enn si godkjent den, eller fått velge ut fagfellene, dvs. forskerkollegene som skulle vurdere artikkelen, noe som vanligvis er redaktørens jobb men som i dette tilfellet hadde blitt ordnet av en av Harrits medforfattere, en kjent konspirasjonsteoretiker som vanligvis arbeider med å finne opp såkalt ”fri energi”. Kort sagt hadde artikkelen blitt smuglet inn ”bak ryggen” på tidsskriftets ansvarlige redaktør, og utenfor de mekanismene som vanligvis brukes for å kvalitetssjekke en vitenskapelig artikkel. Hun kunne også fortelle at hun lenge hadde hatt bange anelser over at tidsskriftet hun hadde blitt bedt om å redigere ikke var å finne listen over anerkjente fagpublikasjoner og over at hun heller ikke hadde fått svar på henvendelsene sine når hun bad om å få tilsendt mer informasjon om tidsskriftet.

Kanskje ikke særlig overraskende har heller ikke andre fagfolk som har gått gjennom Harrits data kommet til samme konklusjoner når det gjelder spor av sprengstoff.

Journalisten ville også ha min mening om Italias tidligere president Francisco Cossiga, som har uttalt at CIA eller Mossad stod bak terrorhandlingene. ”Du omtaler i intervjuet i Dagbladet den 7. juni 2012 de som hevder at WTC ble sprengt som konspirasjonsteoretikere. Anser du også forskerteamet ved Universitetet i København for konspirasjonsteoretikere? Eller tror du disse forskerne fantaserer eller bevisst lyger? Anser du også Italias tidligere president Francesco Cossiga som konspirasjonsteoretiker? Eller tror du at også han fantaserer eller bevisst lyger?”

Svaret mitt var i utgangspunktet ja: Jeg anser både Harrit og Cossiga som konspirasjonsteoretikere. En konspirasjonsteori er ganske enkelt en ubekreftet antagelse om at en hendelse i virkeligheten skyldes en sammensvergelse eller konspirasjon. Noe begge så avgjort gjør så lenge f.eks. Cossiga ikke rykker ut med informasjon som dokumentasjon på påstandene sine om at CIA stod bak terrorangrepet for snart ti år siden. 

Når jeg valgte å aldri oversende svarene mine, henger det blant annet sammen med en ny epost som kom et par dager senere. Med norskitalienske Leo Zagami og ”den alternative wikipediaen” xiandos.info som hovedkilder kom journalisten med en lang liste over hemmelige selskaper som han ville vite om jeg var medlem av. Særlig var han interessert i å finne ut om jeg hadde tilknytning til den katolske malteserordenen: ”Siden du ved flere anledninger har kommentert Breivik-saken i media vil tilknytning til disse organisasjonene kunne utfordre din uhildethet som kommentator”, mente Olsen. ”En av de mest kjente konspirasjonsteoriene om Breivik dreier seg som du sikkert er kjent med om at frimureriet og Malteserordenen har stått bak ham. Breivik har jo faktisk vært medlem av en frimurerorden i Norge.”

Altså tilsynelatende en påstand om at jeg på en eller annen måte skulle fungere som portvokter for å hindre sannheten om drapsmannen i å komme for en dag. Litt av en anklage, som fører oss over til et av Norges kanskje snodigste nettsteder, som presenterer seg som hjemmesiden til intet mindre enn  den norske eksilregjeringen i Thailand.

På hjemmesiden presenterer «eksilregjeringen» seg på følgende måte: ”Den norske eksilregjering ble stiftet av en gruppe eksilnordmenn i Bangkok i 2010. Eksilregjeringen arbeider for å erstatte det norske kongedømmet med en republikansk styreform basert på direkte demokrati, frihandel, og et forsvar basert på en folkemilits, konvensjonelle våpen, alliansefrihet og ikke-aggresjon”.

Politisk – hvis det er det rette ordet – ser  ”eksilregjeringen” ut til å være sterkt antiamerikansk, og tilhenger av konspirasjonsteorier om at terrorhandlingene 11. september ble organisert av neokonservative krefter i den amerikanske regjeringen. I tillegg hevder de at de samme ”neokonservative” stod bak terrorhandlingene i Oslo og på Utøya 22. juli, og har på bakgrunn av dette utropt de drepte ungdommene til martyrer og «revolusjonære helter».

Mens det er usikkert hvem som står bak ”eksilregjeringen” og om den faktisk holder til i Thailand, er bakgrunnen for Taliban Norge forholdsvis klar. Nettstedet er drevet av nordmannen Ingar Holst, som i noen år har vært  i «helseeksil» i Shanghai. Innholdsmessig ser det ut til å dele troen på at  daværende president Bush eller andre i den amerikanske regjeringen selv stod bak terrorangrepene 11. september 2001, og kombinerer konspirasjonsstoff med artikler om krigen i Afghanistan – som de er sterkt imot – og plateanmeldelser av veteranrockerne Rolling Stones.

De siste ukene ser det ut til å ha brutt ut en underlig konflikt mellom ”talibanerne” og ”eksilregjeringen”. I følge Taliban Norge har det brutt ut splittelse  mellom moderate og mer ekstreme elementer i eksilregjeringen, der sistnevnte ønsker å bruke «målrettede aksjoner» mot norske myndigheter. Eksilregjeringen skal også ha mistet «områder» i den burmesiske jungelen etter at den burmesiske regjeringen la seg på en mer forsonlig linje overfor Vesten. Ikke minst skal splittelsen skyldes at de ytterliggående elementene for snart et år siden tildelte tre Mossad-agenter ”Republikken Norges frihetsmedalje i sølv”.

Fortsatt forvirret? Verre skal det bli. En av de tre «agentene» er nemlig undertegnede, som ganske riktig kunne lese for omtrent et år siden at jeg hadde blitt tildelt denne utmerkelsen for mitt «opplysningsarbeid og innsats for den republikanske revolusjonen» – en medalje jeg riktignok ennå ikke har sett noe til. Dette ser også ut til å være bakgrunnen for de siste dagenes henvendelser. Eksilregjeringen har på sin side svart med å omtale Taliban Norge som et skandalemagasin, og benekte at jeg eller andre prisvinnere arbeider for Mossad: Tvert imot har vi lenge arbeidet mot den internasjonale sionismen og for revolusjonen!

Det glade vanvidd, med andre ord. Og det fristende å si til seg selv at både  eksilregjeringen og Taliban Norge i virkeligheten må inngå i et kunstprosjekt. Men dessverre tror jeg nok ikke det. Nettet er i dag fullt av sider som om mulig er enda snodigere enn både talibanene og eksilregjeringen. Mens de fleste av oss slutter å leke politi og røver og ha hemmelige klubber når vi når en viss alder, er det tilsynelatende nok av dem som fortsatt holder på i voksen alder, selv om jeg fortsatt holder muligheten åpen for at eksilregjeringen når alt kommer til alt er en avansert spøk, og at Holst og ”kollegaene” hans – som tilsynelatende omtaler dem i fullt alvor – har gått på limpinnen.

Uansett balanserer leken, kunstprosjektet eller spøken på grensen for hva som er morsomt. En ting er at hverken jeg eller andre «prisvinnere» som har blitt kontaktet av talibanene de siste dagene har bedt om å bli involvert. Noe annet, og langt mer alvorlig, er at det faktisk var 77 virkelige, levende mennesker som mistet livet 22. juli. De fortjener bedre enn å brukes som ”frihetshelter” i voksne menneskers fantasileker eller paranoide spekulasjoner.

2012-apokalypsenes tåkete nettverk

Vi lever i farlige tider, skal vi tro det allestedsnærværende nettet. Om bare få dager vil verden gå under i enorme jordskjelv når Planet X endelig passerer – eller dreier det seg om gammaglimt og supervulkaner? Eller om en åndelig oppstigning?

Fra Bugarach i Sør-Frankrike meldes det om tilløp til unntakstilstand mens tusenvis av «dommedagspilgrimer» forventes å flokke seg til landsbyen i påvente av det som skal skje førstkommende fredag. Fra Norge meldes det om barn som er vettskremt og fortvilt av det de har fått høre av klassekamerater eller funnet på nettet, mens mayaindianere mener det hele er misbruk av deres tradisjonelle forestillinger, samtidig som de selv kaster seg på karusellen ved å omtale det som et tidsskifte.

I en slik stund er det godt å ha noen til å veilede, og jeg har derfor den store gleden av å la  religionshistoriker Thomas Holme ta oss med på en liten rundreise i noen av de forestillingene som for tiden eksisterer om hva vi kan vente oss førstkommende fredag – 21. desember 2012, og det komplekse samspillet disse imellom.
————————————————————————————————-

Noen mener 2012 er da alt legges i grus. Andre at det er tid for en åndelig transformasjon. I det hele tatt er det som i akademisk sammenheng omtales som 2012-fenomenet et tåkete nettverk av apokalyptiske forventninger. Desember 2012 er tiden da jordskjelv, supervulkaner, asteroider og andre katastrofer skal utslette det meste på jorden, samtidig som vi vil oppleve en transformativ periode hvor vi løftes opp i høyere dimensjoner. Kanaliserte beskjeder fra utenomjordiske vesener advarer om katastrofe samtidig som de beroliger med løfter om åndelige utvikling. Vi må både bli mer økologiske og holistiske, akseptere at det intuitive er overlegen det rasjonelle, bygge bunkere, hamstre mat, meditere, innta psykedeliske stoffer, og anlegge et urfolksperspektiv.

Kort sagt: Hvis alt det som beveger seg innen 2012-miljøet tilhører èn apokalypse, er det vanskelig å holde tunga rett i munnen for de troende!

 En skjebnesvanger forsnakkelse

Lars K. Pharo, som er forsker ved the Mesoamerican Archive, Harvard University, og ved Institute for Signifying Scriptures, Claremont Graduate University, har forsøkt å forklare at de apokalyptiske forventningene til året 2012 har sin opprinnelse i en uheldig bemerkning professor Michael D. Coe ved Yale-universitetet kom med i 1966, der arkeologen Coe refererte til avslutningen på mayaenes langtellingskalender, 21.desember 2012, som mayaenes dommedag. Ifølge Pharo har forøvrig Coe forsøkt å trekke dette tilbake i ettertid, noe som imidlertid har vist seg å være bortimot umulig.

Planet X og konspirasjonsteorier

I de senere årene har vi sett flere og flere teorier dukke opp omkring 2012, og på hver sin måte blitt inkorporert i de apokalyptiske scenarioene. Et eksempel er hvordan det ikke ukjente mediet  Nancy Lieder i 2003 spådde at en ukjent planet, bare omtalt som Planet X, skulle komme inn i solsystemet vårt og forårsake store ødeleggelser. Da dette ikke skjedde, ble undergangen ganske enkelt skjøvet frem til 2012.

Planet X-scenarioet har altså opprinnelig ingen ting hverken med mayaene, 2012, desember eller noe av det andre vi forbinder med de kommende dagene å gjøre. Dette har imidlertid ikke hindret det fra å på samme måte som en rekke andre apokalyptiske scenarioer å bli trukket inn i det vi kan kalle 2012-fenomenets gravitasjonsfelt.

Nettstedet december212012.com, drevet av John Kehne, representerer nettopp en slik ”apokalyptisk synkretisme” av hadde nær sagt alle tenkelige katastrofale hendelser. I artikkelen Is the world really going to end on December 21 2012?forklarer Kehne hvordan møkka vil treffe vifta: Vi vil oppleve massive kriger, super vulkanutbrudd, enorme jordskjelv, orkaner, tsunamier, flom og tørke – kort sagt, en total ødeleggelse av verden slik vi kjenner den. Etter ødeleggelsen mener Kehne derimot at vi vil se en ny verden oppstå: «This new beginning will be met with a new sense of peace and will more widely open our eyes to the true meaning of life».

Kehne mener også at verden styres av korrupte krefter som forsøker å skjule sannheten om 2012. Han har derfor startet en underskriftskampanje (http://december212012.com/truth/) der målet er å tvinge sannheten ut av myndighetene. Riktig nok har Nasa lagt ut en FAQ hvor de avviser dommedagsscenarioer, men denne avvises som irrelevant av Kehne siden den ikke reflekterer det han mener seg å vite.

Kosmisk stråling som utviklingshjelper

I motsetning til den totale ødeleggelsen som Kehne forventer seg, finner vi også dem som opererer med mer metafysiske forventninger, som biofysikeren Dieter Broers. I boken Solar Revolution: Why Mankind is on the Cusp of an Evolutionary Leap møter vi en apokalypse hvor solstormer og kosmisk radiasjon vil forandre menneskenes bevissthet ved å skape forstyrrelser i jordens magnetiske felt. Broers mener at dette vil føre til at «høyt utviklede individer» vil oppleve positive effekter av den kosmiske strålingen som strømmer innover jordkloden, som vil resultere i åndelig utvikling. Mindre utviklede individer vil imidlertid ikke takle dette, og bli syke. I følge Broers vil vi motta visjoner, høre stemmer, og lignende. Imidlertid mener Broers at dette må få lov til å gå sin gang siden det er en del av en åndelig evolusjonsprosess som absolutt ikke bør stoppes med antipsykotisk medisin.

En ny verden vil deretter oppstå, skal man tro Broers. Han forklarer videre at den nye verdenen vil kreve en ny form for tenkning, der intuitiv og åndelig forståelse skal overta for egoistisk tankegang. Ved å bli utsatt for kosmisk stråling vil menneskeheten bli nødt til å transcendere det egoistiske, som for Broers er det rasjonelle og reduktive, for å kunne ta del i den «fornyede menneskeheten». De som ikke klarer dette vil tape, og bli overkjørt av angst og depresjon.

Mot en ny dimensjon

Den profetiske skikkelsen David Wilcock presenterer en apokalypse som kan ligne på Broers forventninger, og som er basert på kanaliserte beskjeder fra utenomjordiske vesener. Wilcock mener som Broers at 2012 er tiden da kosmiske energier vil forandre menneskets ontologiske tilstand. Ifølge Wilcocks apokalyptiske forventninger, som kan studeres  på nettstedet divinecosmos.com, vil vi bokstavelig talt stige i dimensjoner, av Wilcock omtalt som «tettheter»: Vi befinner oss nå i den tredje tettheten, mens vi skal stige opp i den fjerde. Alt sammen er en del av en lengre oppstigningsprosess, som ender i den åttende tettheten der vi forenes med Gud, eller «Enheten».

Wilcock omtaler oppstigningsprosessen som en innhøsting, gjennomført av utenomjordiske vesener fra høyere tettheter, som går under fellesbetegnelsen «Ra». Ifølge Wilcock er denne innhøstingen ikke overraskede tidfestet til 21. desember 2012, da en bevisst og intelligent kosmisk energi vil transformere selve jordkloden og livet på den. De som ikke har utviklet seg nok til å ta del i den nylig transformerte jordkloden i den fjerde tettheten, vil bli overført til en annen planet for å gjennomgå flere inkarnasjoner i den tredje tettheten.

Polskifte og mektige raser – og mer konspiranoia

Bruce Fenton og mediumet Daniella Cardenas, som kanaliserer budskap fra en gruppe utenomjordiske vesener kalt Pleiadene, skriver i boken 2012 Rising: The Last Tzolkin hvordan 2012 representerer en apokalypse der store ødeleggelser vil bli kombinert med en åndelig oppvåkning: Nord- og sørpolen vil skifte plass, noe som vil føre til store ødeleggelser, men etter at dette er over, vil de overlevende bli en «mektig rase» og en del av «en galaktisk familie av oppstegne vesener».

I likhet med Broers og Wilcock opererer også Fenton og Cardenas med en segregasjon ved apokalypsen. Pleiadene forklarer hvordan menneskeheten vil bli inndelt i grupper: «Everyone will be energetically categorised, in their right place at right time, so patience is required, and it will be done so that the right people are together, no more antagonist groups…only the right people in tune with each other[…] People will be genetically sorted into groups that can progress faster due to being more spiritually evolved somehow.»

Fenton og Cardenas apokalyptiske forventninger går altså som hos Wilcock også på utslettelsen av materialistisk tankegang, hvorpå åndelighet vil fylle verdenen. De er også opptatt av miljø, forurensning, og av et urfolksperspektiv. En av profetiene deres omhandler til og med et «neo-urfolk» kalt «regnbuekrigerne», som skal komme etter at verden er blitt ødelagt av forurensning og rovdrift. De skal avsløre sannheten om utenomjordiske vesener og rydde opp i kaoset vi har skapt. De skal kjempe mot den onde kabalen som styrer verden bak kulissene, som blant annet har laget giftige vaksiner og har planer om å sette mikrobrikker i armene til folk. De onde, materialistiske og egoistiske skal til slutt utslettes, hvorpå en ny, mektig rase vil overta verden. Man kan lese mer om Fenton og Cardenas sine apokalyptiske fremlegg på nettstedet 2012rising.com.

”Bevissthetsapokalypser”, jordbruk og psykedelika

I dokumentarfilmen 2012: Time for Change møter vi journalisten Daniel Pinchbeck, som presenterer 2012-apokalypsen som en «bevissthetsapokalypse». I følge Pinchbeck står vi ovenfor en økologisk krise, i form av rovdrift og forurensning, og at det dreier seg om en «bevissthetskrise», der ordet ”bevissthet” mest av alt handler om perspektiv. Pinchbeck formaner oss til å endre perspektiv, være mer åndelige, og bli klare over at det finnes viktigere ting enn materiell goder i form av profitt, komfort, og enkle løsninger. Dokumentaren promoterer blant annet permakultur, alternativ valuta, meditasjon, yoga, og bruk av psykedeliske stoffer.

Opp til oss

Pinchbeck representerer en apokalypse der det er opp til oss. Det er ikke utenomjordiske vesener som legger styringen for oss. I artikkelen Planetary Initiation på nettstedet realitysandwich.com skriver Pinchbeck at han mener menneskeheten ubevisst har skapt en krise for å tvinge frem sin egen transformasjon. Han forklarer videre hvordan de som har oppnådd stor nok forståelse vil gjennomgå en «bevisst initieringsprosess», og at dersom nok av oss gjør dette vil vi bli spart for det meste av de ødeleggelsene som «vi selv har lagt opp til». Ja, hvis et stort nok antall gjennomgår denne initieringen mener Pinchbeck at vi er våkne nok til å styre verden i en annen retning, der egoistiske ambisjoner blir byttet ut med ambisjoner om et velfungerende «planetarisk kollektiv».

Forskjellige men like

Kehne, Wilcock. Broers, Fenton og Cardenas, og Pinchbeck representerer hver sin apokalypse. De refererer til hver sine utenomjordiske vesener, til forskjellige kanaliserte beskjeder, og apokalypsene deres har forskjellige hendelsesforløp med forskjellige konsekvenser. Samtidig har de til felles at de alle mener at et apokalyptisk scenario vil utspilles i 2012. Og alle opererer de med samme kalendersystem og med mayaene som sentrale, samtidig som de tolker dette på forskjellig vis. Også elementer som som kosmiske energier, utenomjordiske vesener, økologiske temaer og det åndelige kontra det materielle går igjen, men brukes på forskjellig vis.

I lys av dette er det interessant å se hvordan de forskjellige aktørene innen 2012-miljøet likevel anerkjenner hverandre, og låner elementer fra hverandre i sine apokalyptiske forventninger, til tross for at de presenterer forskjellige apokalypser. Det eksisterer en åpenhet omkring hva som vil skje, samtidig som de individuelle aktørene kan ha ganske så konkrete forventninger. For eksempel har Kehne lagt ut en god del artikler som ikke støtter opp under hans egne apokalyptiske forventninger, mens Fenton oppgir David Wilcock som kilde i artikkelen 2012 and the Nature of the Shift. 

Det finnes med andre ord virkelig et mildt sagt tåkete nettverk av apokalyptiske forventninger, hvor forskjellige apokalypser stadig formes og låner av hverandre.

En frikvinne i farlige fotspor

Ingunn Røiseland, som tidligere har blitt omtalt her på bloggen da jeg møtte henne i NRKs Trygdekontoret for et par måneder siden, kunne for omtrent en time siden høres på  NRKs P4 i selskap med Humanistredaktør Didrik Søderlind. Som vanlig var dette en selsom opplevelse – denne gangen foranlediget av Røiselands siste utspill – å melde seg ut av det norske samfunnet for å bli ”frikvinne”.

Hvor realistisk dette er kan diskuteres – mye tyder på at Røiseland vil være å finne i folkeregisteret også i fremtiden. Hensikten med denne teksten er først å fremst å se litt nærmere på opphavet til den siste ideen engleskolegründeren fra Skien har valgt å omfavne.

Røiseland opplyste i intervjuet at det var flere grunner til at hun hadde valgt å gå til dette skrittet: For det første hadde statsmakten etter hvert blitt mer og mer brutal i forhold til enkeltmenneskene, for det andre ønsket hun å si fra om sin motstand mot den norske intervensjonen i Libya som hun ikke ønsket å være medansvarlig for, og for det tredje ville hun si fra om at Norge hadde gitt fra seg det meste som fantes av nasjonal suverenitet.

I et intervju med Telemarksavisa nylig forklarte Røiseland blant annet at ideen om å bli en slik ”frimann” eller ”frikvinne” ikke er ny, at den kommer fra USA og har røtter tilbake til 70-tallet. Røiseland nevnte ikke hvor røttene befinner seg, noe som ville ha satt saken hennes i et litt annet lys. For mens det kan være lett for en skandinavisk «sofalibertarianer» oppvokst i et tidvis kvelende sosialdemokrati å få en umiddelbar sympati for denne typen frihetserklæringer, så har de et helt annet rykte i USA der de som oftest assosiseres med en hjemmedyrket amerikansk høyreekstremisme og med begreper som Sovereign Citizens og Posse Comitatus.

Begge deler har røtter hos William Potter Gale (1917–1988). Gale var en forholdsvis mislykket tidligere yrkesmilitær, som utover 1950-tallet beveget seg i en temmelig ytterliggående retning på både det religiøse og det politiske området. På det religiøse området førte dette ham til Christian Identity – en temmelig spesiell form for kristendom som ser på nordvesteuropeere som etterkommere av Israels ti tapte stammer og dermed Guds utvalgte folk, samtidig som jødene betraktes som bedragere eller som bokstavelig talt etterkommere av Satan som blir sagt å ha forført Eva i skikkelse av en slange – til tross for at Gale selv ser ut til å ha vært av tilnærmet ren jødisk avstamning, noe han hele livet forsøkte å skjule. På det politiske området gjorde hans sterke antikommunisme at han først søkte seg til den paramilitære organisasjonen Minutemen, før han startet sin egen  organisasjon kalt Posse Comitatus.

Posse Comitatus er latin og betyr ”makt til ´the county´ (dvs. fylket eller lokalsamfunnet)”. I likhet med Sovereign Citizens –suverene borgere – tar det utgangspunkt i en fortolkning av den amerikanske grunnloven der borgerne oppfattes som fullstendig uavhengige og ikke underlagt andre myndigheter enn dem de selv har valgt ved direkte, lokale valg. Igjen kan dette høres forlokkende ut, så lenge man glemmer at denne fortolkningen påfallende ofte har blitt brukt til å legitimere motstand mot de føderale myndighetene når disse har forsøkt å tvinge gjennom lover ment å skulle beskytte den svarte befolkningen mot diskriminering. Dette var også tilfellet for William Potter Gale: Han var antisemitt og rasist, og sterk motstander av borgerrettighetsbevegelsen og av de «jødestyrte» føderale myndighetene som på kommunistisk vis forsøkte tre viljen sin nedover borgerne og tvinge gjennom en opphevelse av raseskillet på tvers av enkeltstatenes vilje.

Ifølge Gale skyldtes USAs fall fra den nærmest anarkistiske utopien det hadde vært en planmessig infiltrasjon fra jødiske pengefolk, som for lengst kontrollerte USAs regjering og store deler av det internasjonale samfunnet gjennom den amerikanske sentralbanken Federal Reserve. Dermed ble det et grunnleggende prinsipp for Gale og etterfølgerne hans at denne sentralbanken var i strid med den grunnloven, det samme gjaldt alle former for inntektsskatt.

Domstoler, nummerregistrering av biler, fødsels- og ekteskapsregistre, selv statsborgerskap var utslag av myndighetenes underminering av de frie borgernes rettigheter. Flere Posse Comitatus-ledere begynte derfor å selge dokumenter og bøker som de hevdet kunne brukes til å ”si opp” statsborgerskapet sitt ta tilbake den statusen som suverene individer de var blitt fralurt. Andre produserte hjemmelagde penger som de hevdet var nøyaktig like reelle som dem den amerikanske sentralbanken utstedte.

Siden alle andre myndigheter enn dem som var blitt direkt valgt av lokalsamfunnet var  ulovlige og grunnlovsstridige, var det rett og rimelig å forsvare seg mot dem. Dette gjorde at Posse Comitatus  – tilhengere utover 1970- og 80- tallet begikk en rekke forbrytelser mot dommere og skatteinnkrevere som ble ”arrestert”, banket opp eller stilt for alternative domstoler, og etter hvert også mot politifolk.

En av dem som falt for Posse Comitatus-budskapet var Nord-Dakota-bonden Gordon Kahl. Kahl ble så overbevist om at de føderale myndighetene var styrt av jødene at han skrev et langt brev til skattemyndighetene der han gjorde det klart at han ikke lenger ønsket å betale ”tiende til Satans synagoge”. Skattemyndighetene ble ikke imponert av denne begrunnelsen, og de neste årene måtte Kahl flere ganger i fengsel for å nekte å betale skatt eller levere selvangivelse. På et tidspunkt ble han også tvangsinnlagt til psykiatrisk observasjon. Når han ikke satt i fengsel reiste Kahl rundt på markeder og folkemøter i Midtvesten der han spredte det glade budskap samtidig som han forsøkte å organisere selvstyrte lokalsamfunn som skulle være uavhengige av andre myndigheter enn de lokale.

Kahl vendte seg også til Christian Identity, der han ble en glødende tilhenger, full av hat til «sataniske» jøder og ikke-hvite generelt. Det største hatet var imidlertid reservert for hvite kristne – dommere, myndighetspersoner og politifolk – som tjente ZOG (forkortelse for «The Zionist Occupation Government»), som han identifiserte med Antikrist.

Gordon Kahl fikk en dramatisk endelikt. Etter en dramatisk biljakt som gikk over i et væpnet sammenstøt der to politimenn mistet livet og tre ble skadet, ble han drept i et nytt skytedrama i et gårdshus i Arkansas der han hadde forskanset seg. Kahl ble den første, men ikke den siste som skulle få en slik skjebne, og det var mye som resultat av denne typen dramatiske episoder at Timothy McVeigh den 19. april 1995 valgte å markere sin motstand mot de føderale myndighetene ved å avfyre en hjemmelaget bombe i garasjen under den føderale kontorbygningen  i Oklahoma City. Bomben, som var laget av ugressmiddel og som var av samme type som den Anders Behring Breivik avfyrte i Oslo 16 år senere, ødela ni etasjer, drepte 168 mennesker og skadet flere hundre andre.

Terrorhandlingene i Oklahoma City førte til at den radikale høyresiden Gale og andre hadde grunnlagt mistet mye av den oppslutningen den hadde hatt. Det som fikk dem til å vende tilbake for omtrent fire år siden var valget av Barack Obama som USAs president. Mange på høyresiden reagerte med sinne, frykt og raseri både over å få en svart president, på Obamas helsereformer og andre tiltak som anses som utillatelig ”sosialisme” og på det faktum at det ikke lenger er en konservativ republikaner i Det hvite hus. Mellom 2008 og 2009 vokste antallet militsgrupper med over hundre prosent.

Mens deler av dagens militsbevegelse har lagt av seg den mest rasistiske ideologien som tidligere var en del av fundamentet deres og dermed kunnet rekruttere svarte medlemmer, har det konspiratoriske innholdet blitt om mulig blitt enda sterkere enn før, og inkluderer kompliserte utlegninger om hvordan selve det amerikanske statsborgerskapet er en svindel som man lett kan komme seg ut av om man vet hvordan.  En populær ide er at ens juridiske identitet som statsborger ikke er identisk med personen den representerer, men er et slags ”skjøte” som myndighetene bruker som pant overfor kreditorer. En annen utbredt ide er at opphavet til dagens problemer er opphevelsen av gullstandarden som sikkerhet for dollaren.

Ifølge Southern Poverty Law Centre deles disse oppfatningene i dag av mellom 100 000 og 200 00 amerikanere. Mens de fleste nøyer seg med å begrave påtalemyndigheter og andre i papirarbeid som svar på den minste forseelse – f.eks. en parkeringsbot – er det også dem som har tydd til vold mot lokale myndigheter eller politi for å forsvare ”rettighetene” sine.

Røiselands forsvar for amerikansk høyreekstrem tenkning er dessverre ikke noe nytt. Tidligere har hun blant annet anbefalt antisemittiske forfattere som Eustace Mullins og L. B. Woolfolk, samt nyfascister som Webster Tarpley.

Røiselands siste stunt må derfor først og fremst sees som det foreløpig siste eksemplet på hvordan norske konspirasjonsteoretikere er i ferd med å knytte seg opp mot farlige ideer.

Det blir neppe det siste.

PS: Det ser nå ut til at UDI har avslått Røiselands ønske om å melde seg ut av Norge, slik at hun foreløpig fortsatt er en av oss. Hvordan hun hadde tenkt å bli boende i Norge uten norsk statsborgerskap sier artikkelen ingen ting om.

http://www.splcenter.org/get-informed/intelligence-files/ideology/sovereign-citizens-movement

Til minne

Det er i disse dager 94 år siden det endelig ble satt sluttstrek for den sannsynligvis største tragedien – for ikke å si katastrofen – i Europas historie. En dag som fortsatt markeres i store deler av Europa, ikke minst i Storbritannia der dette er dagen da man bærer valmuer for å minnes millionene av unge menn mistet livet eller ble krøplinger for livet, tilsynelatende uten noen hensikt som kunne ha kastet et slags forsonende lys over det hele i ettertid.

En av disse millionene var John «Jack» Kipling, sønn av dikteren Rudyard. Jack var en av 75 000 falne i det som ble kjent som slaget ved Loos, som endte i det Wikipedia lakonisk kaller en «pyrrhic British victory».

For noen år siden kom det frem i et intervju at pressemannen Kåre Valebrok likte å lese bøker om første verdenskrig på fritiden. Enkelte ulturradikale skribenter var ikke sene til å bruke dette til å latterliggjøre Valebrok – tenk at han brukte tid på denslags, «voksne mannen!»

Jeg nevner denne episoden fordi den illustrerer dagens Europa, som er preget av historieløshet for ikke å si historieforakt, og en dyp skepsis til alt som smaker av egen kultur. Dette Europa er imidlertid selv i stor grad et produkt av krigen, som etterlot en dyp kløft mellom «gamle dager» – tiden før – og alt som har skjedd siden.

Charles Taze Russel, grunnleggeren av Jehovas Vitner, skal i sin tid ha spådd dommedag i 1914. Det er fristende å gi Russel rett i dette. For det var så avgjort verdens undergang – slutten på en verden som hadde vært og på alt det den på godt og vondt kunne ha blitt.

Jeg overlater til den ikke ukjente sangeren Andrew King å avslutte dagens post. «Have you news of my boy, Jack» med tekst av Rudyard Kipling, dedikert til John ”Jack” Kipling og til alle andre som mistet livet i årene 1914-1918.

Webster hvem?

Som en del kanskje har fått med seg var jeg i kveld i debatt på NRKs Trygdekontoret med Nyhetsspeilets Hans Gaarder og Ingunn Røiseland. Av dem er det kanskje en del som har fått med seg at jeg på et tidspunkt satte opp et dypt furtent ansiktsuttrykk, mens jeg forsøkte å formidle et budskap til programleder Thomas Seltzer og meddebattant Didrik Søderlind.

Budskapet angikk den amerikanske forfatteren Webster Tarpley, som Røiseland trakk frem som en person verdt å lytte til.

Det oppbrakte ansiktsuttrykket skyldtes at jeg forsøkte å få brutt inn og presentert Tarpleys bakgrunn: Webster Tarpley tilhører nemlig den nyfascistiske og antisemittiske La Rouche-bevegelsen, startet på 1970-tallet av den tidligere marxisten og trotskisten Lyndon La Rouche. En bevegelse som til tross for at den ikke er særlig stor har hatt betydning langt ut over medlemstallet, og som kanskje er noe av det mer spesielle på denne siden av scientologikirken.

Lyndon LaRouche (født 1922) begynte som sagt sin politiske karriere som marxist, og var en del av det store studentopprøret på 1960-tallet. Her var han med å grunnlegge den trotskistiske gruppen National Caucus of Labor Committees (NCLC), som til tross for en temmelig sekterisk kultur der medlemmene ofte brøt med venner og familie og droppet ut av universitetsutdannelsen for å vie seg helt til ”saka” i praksis ikke skilte seg sterkt fra mange andre tilsvarende grupper på samme tid, med mulig unntak av en hang til konspirasjonsteorier: I tillegg til vanlige marxistiske analyser skal nemlig LaRouche allerede rundt 1970 ha hatt en hang til å analysere verdenspolitikken som i stor grad styrt av den styrtrike Rockefellerfamilien, som ved at de kontrollerte CIA kunne skalte og valte med stater og regjeringer over hele verden.

Det var tidlig på 1970-tallet at LaRouche – som fortsatt kalte seg marxist – begynte det som skulle bli en politisk helomvending ikke ulik den Benito Mussolini i sin tid gjennomgikk.  Han rensket ut alt som fantes av meningsmotstandere fra organisasjonen sin, og lot de gjenværende gjennomgå dramatiske ”deprogrammeringssesjoner” som skulle avdekke og kurere eventuelle forsøk på hjernevask fra bevegelsens fiender og gjøre dem i stand til å motstå slike forsøk i fremtiden. Parallelt med dette ble tidligere allierte sosialister og borgerrettighetstilhengere utpekt som bevegelsens hovedfiender og som forrædere i Rockefellernes tjeneste. Medlemmene – som stort sett hadde akademisk bakgrunn – sendt ut for å bekjempe disse ikke bare intellektuelt, men med never, batonger og stålrør samtidig som LaRouche gang på gang innskjerpet at de var elitemennesker, høyt hevet over ”djevlene” de bekjempet.

Resultatet av denne prosessen ble unik : En forholdsvis intellektuell høyreekstrem bevegelse, med flere hundre dypt engasjerte ”kadre” som var veltrent i organisasjonsarbeid. Flere forfattere har også hevdet at LaRouche, som på grunn av fortiden sin satt på store mengder informasjon om den amerikanske venstresiden og med et velutviklet kontaktnett for videre etterretning brukte dette til å knytte kontakter med mafiaen og med etterretningstjenester i USA, Sør-Afrika og – pussig nok –  kommuniststatene i Øst-Europa.

I LaRouches øyne var det bare en ting som manglet for å bli den «føreren» han sannsynligvis så seg som, nemlig politisk makt. På 1980-tallet stilte han derfor flere ganger som presidentkandidat, og forsøkte å fri til desperate bønder som på grunn av en jordbrukskrise som ruinerte tusenvis av bønder i Midtvesten fryktet å måtte gå fra gård og grunn.

Her vekslet han mellom å konkurrere med og samarbeide med en rekke høyreekstreme grupperinger tilhørende det man i USA kaller The Radical Right.  Dette var og er et miljø som  i likhet med LaRouche bekjempet alt som het globalisering og bankvesen, som de oppfattet som verktøy for den internasjonale eliten. Altså et budskap med klare antisemittiske undertoner selv om LaRouche alltid har gjort det klart at han skiller mellom ”dårlige” eller ”sionistiske” jøder, alliert med Rothschildfamilien, og ”gode” jøder – en kategori som riktignok krever at man må fornekte det meste av den jødiske identiteten; onde tunger har hevdet at de gode jødene i praksis er synonyme med de få jødiske medlemmene av bevegelsen hans.

LaRouches politikerkarriere ble aldri noen stor suksess, og i 1989 ble han tiltalt og dømt for skatteunndragelse.

I årene som har gått har LaRouche og bevegelsen hans blitt stadig flinkere til å pakke inn det konspiratoriske elementet i en ugjennomsiktig grøt av frontorganisasjoner i et forsøk på å fremstå som mer spiselige samtidig som menige medlemmer fortsatt blir drevet like hardt som tidligere – blant annet skal de bli forventet å arbeide for slavelønn mens kvinnelige medlemmer som blir gravide presses til å ta abort.

På samme måte som ”the radical right” er den imidlertid fortsatt sterke motstander av alt som heter globalisering og bankvesen, som de anser som verktøy for den internasjonale eliten, med de samme antisemittiske undertonene selv om de ikke sier det direkte. Samtidig skiller de seg fra mye annen amerikansk høyreekstremisme ved at de ikke er motstandere av den føderale regjeringen, men derimot gå inn for en sterk stat og utstrakt bruk av statlig[1] finansierte infrastrukturprosjekter for stimulere økonomien. Den mangler også den naturmystikken som særlig finnes hos nynazistiske grupper ved at den fordømmer alt som heter miljøvern som et av elitens våpen i kampen for verdensherredømme.

Siden sent 1990-tall har den gjort sitt beste for å infiltrere den antiglobalistiske venstresiden, til dels med hell, som en del av det den amerikanske journalisten og forfatteren Chip Berlet har beskrevet som en ”migrasjon” av forestillinger fra ytre høyre over mot venstre der miljøer kritiske til USAs utenrikspolitikk og til CIAs virksomhet har begynt å låne påstander og argumenter fra isolasjonistiske og antiglobalistiske kretser på ytre høyrefløy, ofte med et antisemittisk innhold slik at man i dag kan høre klassiske påstander om jødenes kontroll over de føderale myndighetene kamuflert som kritikk av ”sionister” og ”neokonservative”, samtidig som aktører fra den konspiranoide høyresiden kan få talerstoler ved antikrigs- og antiglobaliseringsmøter.

Denne trenden har fått Naomi Klein, en av frontfigurene for den globaliseringskritiske bevegelsen og forfatter av boken No Logo til å slå alarm i 2002: Hver gang hun gikk inn på aktivistnettsteder som Indymedia ble hun ”møtt av en lang rekke antisemittiske konspirasjonsteorier omkring 11. september og utdrag fra Sions Vises Protokoller”. Ironisk nok ble Klein omtalt som en forfatter verdt å lytte til av Ingunn Røiseland – i samme åndedrag som hun anbefalte LaRouche-medarbeideren Webster Tarpley.

Tarpley, som frem til 1980 var president for frontorganisasjonen Schillerinstituttet, har i flere år benektet å være asssosiert med LaRouche, til tross for at dette sannsynligvis er blank løgn, og har klart å posisjonere seg som en kritiker av «falsk flagg»-operasjoner og  flere ganger blitt intervjuet som statsviter eller historiker av mainstreammedier. Han er også en av flere høyreekstremister og konspirasjonsteoretikere som har klart å få innpass på nettstedet til Johan Galtungs organisasjon Transcend.

Blant påstandene han har kommet med i årenes løp – og som setter Røiselands anbefaling i et svært dårlig lys- kan nevnes noen få: I likhet med Lyndon LaRouche mener han at jøder eller ”sionister” arbeider for verdensherredømme i tråd med Sions Vises Protokoller. Og i forbindelse med terrorhandlingene 22.7 har han hevdet at det var to skyttere på Utøya, at det hele var organisert av NATO og at formålet var å hindre Norge i å anerkjenne en palestinsk stat.

Jeg har tidligere vært usikker på om Røiseland er antisemitt. Det er jeg fortsatt, men det blir stadig sikrere at hun er en spreder av antisemittiske forestillinger og propaganda. Det er ikke første gang at Røiseland har fremhevet denne typen kilder. Og det blir sikkert ikke den siste.

For mer om Webster Tarpleys rolle i globaliserings- og fredsbevegelsen, se: http://chipberlet.blogspot.no/2007/09/webster-g-tarpleys-toxic-waste-is.html

Tumyrs kreative kildebruk

Streiftog har i dag den tvilsomme gleden å kunne følge opp gårsdagens sak om SIAN-leder Arne Tumyrs forsøk på å sverte nybakt kulturminister Hadia Tajik som ekstremist og jødehater.

For dem som ikke fikk det med seg kunne Tumyr avsløre at Tajik for omtrent ti år siden hadde skrevet at ”Mens du leser dette, er over 15 000 amerikanere og jødeelskere samlet for å gjøre seg klare for en krig mot islam og den muslimske rasen! Hver dag raner, voldtar og dreper jøder muslimene, hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jødene som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umo…”

Det viser seg nå at Tumyr faktisk hadde rett: Tajik har faktisk skrevet dette. Ikke bare det, hun skriver også at ”Jeg skriver her i dag fordi jeg er blant de siste som innser at Norge er på vei ned i søpla og at våre barn vil være de som blir lidende! Når de en dag spør hva vi gjorde for vår rase og vår religion skal vi kunne se dem inn i øynene og si at vi ofret alt! Akkurat som den personen jeg hedrer i dag, mitt forbilde Osama bin Laden!”

Så hvordan henger dette sammen? Svaret er enkelt: Sitatene er hentet fra kommentarartikkelen ”Lovlig hets”, som ble trykket i Stavanger Aftenblad 3.2.2003.

Tajik begynner med å parafrasere en tale holdt av nynazisten Terje Sjølie to år tidligere, før hun legger til: ” Kvalm av å lese dette? Det er meningen” og forklarer at hun ganske enkelt har byttet ut Hitlers stedfortreder Rudolf Hess med Osama Bin Laden.

Formålet med teksten er nemlig å vise hvor farlig hatretorikk kan være: Nazister er ikke bare pratmakere, to år tidligere hadde 15 år gamle Benjamin Hermansen blitt drept av to medlemmer av Boot Boys, samme organisasjon som Sjølie tilhørte.

Tajik har rett i at hatretorikk er farlig. Og det gjelder også Tumyrs forsøk på karakterdrap, selv om det ikke kan sammelignes med knivdrapet på Benjamin Henriksen. Tumyr nekter fortsatt å dementere eller be om unnskyldning, noe som gjør at påstandene hans ganske sikkert vil bli gjentatt i kommentarfelter i tidens som kommer, av mennesker ute av stand til å ta bryet med å tenke over at en politiker som hadde sagt noe slikt aldri ville kunne bli statsråd.

Derfor bør ikke dette møtes med taushet eller skuldertrekk. Tajik eller andre bør fortsatt sørge for at Tumyr blir anmeldt for spredning av falske rykter.
PS: Streiftog kan forøvrig avsløre resten av sitatet som brått blir kuttet i Tumyrs tekst. Den fullstendige setningen lyder «Hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jødene som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og umuslimske tanker.» Som altså er direkte overtatt fra Boot Boys-leder Sjølie.

Takk til Retriever for Tajiks originaltekst.