Fleip eller fakta?

For litt over en uke siden la en venn ut en lenke på facebookprofilen sin – en artikkel fra et amerikansk nettsted der en tidligere ansatt i Verdensbanken forklarte hvordan banken i dag var dominert av et lite antall tett sammenknyttede og dypt korrupte finansinstitusjoner. I følge ”fløyteblåseren” Karen Hudes hadde disse ikke bare skaffet seg mer eller mindre kontroll over det meste av verdens ressurser. De hadde også kontroll over media, og brukte dette til å hindre at deres egne lyssky virksomhet ble avslørt.

Om min venn – som arbeider i en halvstor norsk mediebedrift – hadde googlet litt før hun la ut lenken, er det mulig at hun ville ha funnet et par problematiske ting med både artikkelen, intervjuobjektet og nettstedet.

For det første er det vanskelig– for ikke å si umulig – å finne troverdig informasjon om Hudes, eller om hun i det hele tatt har arbeidet i Verdensbanken. De eneste referansene er Hudes’ eget nettsted og selvpresentasjon i kommentardelen til magasinet Forbes, diverse artikler på et konspirasjonsnettsted som ellers er opptatt av å bekjempe WHOs ”vaksineagenda” og en lang rekke videoer fra nettstedet Youtube. Nettstedet New American, som er ansvarlige for intervjuet, viser seg å tilhøre den høyreradikale organisasjonen John Birch Society som siden 1950-tallet har bekjempet alle former for føderal makt og ”kommunistisk” infiltrasjon inkludert den svarte borgerrettsbevegelsen, og som de senere årene har vært mest opptatt av å beskylde myndighetene for å være ”forrædere” som ønsker å overgi USA til en FN-styrt ”verdensregjering”. Det er neppe tilfeldig at kreftene som blir sagt å kontrollere Verdensbanken tilsynelatende er de samme som styrer USAs ”private” nasjonalbank Federal Reserve.

Når min venn – som langt fra sympatiserer med John Birch Society – delte denne lenken, henger det antagelig sammen med at den tilsynelatende passet inn i et verdensbilde der Verdensbanken, som representerer kapitalisme og globalisering, er en institusjon man kan tro nesten hva som helst om, og der nær hvem som helst kan oppfattes som allierte til tross for at de i virkeligheten har et ståsted som ligger langt fra ens eget.

På samme måte så vi i mai hvordan en demonstrasjon mot bioteknologikonsernet Monsanto fikk moderate aktører som Øyvind Solum og Rasmus Hansson fra Miljøpartiet De Grønne og Mari Gjengedal fra Utviklingsfondet til å finne seg i samme selskap som en kjent konspirasjonsteoretiker og antivaksineaktivist fra miljøet rundt nettstedet Nyhetsspeilet, som også fikk lov til å holde appell under demonstrasjonen. I forbindelse med demonstrasjonen ble det også gjengitt direkte feilaktige påstander: Ifølge et lokallag av Miljøpartiet De Grønne hadde Russlands president Vladimir Putin vurdert Monsanto som et såpass stort problem at han hadde tatt det opp under et møte med Barack Obama. Dette er en påstand som ser ut til å stamme fra det amerikanske konspirasjonsnettstedet whatdoesitmean.com, som også tidligere har gjort seg bemerket ved å komme med svært tvilsomme ”avsløringer”. Ifølge whatdoesitmean.com skulle Putin til og med ha ansett dette som viktigere enn krisen i Syria, og antydet at selskapets virksomhet kunne utløse en verdenskrig

Den amerikanske journalisten Chip Berlet har beskrevet hvordan konspiratoriske fortellinger om ”sionister” og ”den jødiske lobbyen” med opphav i nynazistiske miljøer gradvis fikk innpass i venstreradikale miljøer i forbindelse med den første og andre Irak-krigen og blant annet fått innpass i William Blums bok ”Killing Hope”, som fortsatt er noe av en bibel for mange motstandere av USAs utenrikspolitikk. Antisemitten Jim Marrs endte på samme måte opp med å bli brukt som konsulent til Oliver Stones film JFK.

Nyere forskning tyder på at det å kjøpe påstander som passer med de overordnede fortellingene om verden vi allerede har er noe som ligger dypere i menneskenaturen enn vi liker å tro. Spesielt ser dette ut til å gjelde personer som allerede har et konspiratorisk verdensbilde, som ser ut til å foretrekke slike forklaringer på aktuelle begivenheter fremfor mainstreamversjonen uansett hvor usannsynlige de er, og uansett om de er gjensidig selvmotsigende. Likevel viser disse eksemplene at noen og en hver kan gå i denne fellen.

Konspirasjonsteorier kan være svært skadelige, også fordi de ødelegger for virkelig samfunnskritikk.  Konspirasjonsteoretikere og motstandere av genmodifisering på generelt grunnlag har allerede klart å rote til debatten om Monanto såpass ettertrykkelig at det krever en god del arbeid å finne ut hva som egentlig er sant og hva som er tøv omkring dette selskapet. Det er nok også grunn til å tro at påstandene om at daværende president George W. Bush stod bak terrorhandlingene 11. september har gjort det en god del vanskeligere å diskutere problematiske sider ved håndteringen av angrepet enn det ellers ville ha vært.

Det er ikke alltid slik at min fiendes fiende er min venn. Noen ganger kan det være lurt å ta to skritt tilbake og utøve litt kildekritikk.

 

Ufrivillige støttespillere

Noen – enten det nå dreier seg om en spøkefugl eller en genuin støttespiller – har i løpet av i natt opprettet gruppen ”Vi som støtter ordfører i Vågå Rune Øygard!”, en gruppe for dem som er lei av ”hvordan denne hederlige og gode mannen demoniseres og henges ut i media” og som vil ”bringe fram sannheten i denne saken”.

Det skal selvsagt være tillatt å mene at Øygard er uskyldig uansett hvor mye mannen virker som en patologisk løgner og uansett hvor mange indisier som tyder på det motsatte, og vi har de senere årene sett flere eksempler på at initiativer utenfra har ført til renvasking av uskyldig dømte hele Norge i utgangspunktet anså for å være skyldige. Man får da håpe at de som ønsker å ”bringe fram sannheten” vil gjøre dette på en måte som ikke skaper enda større vanskeligheter for den involverte jenta og som ikke innebærer spredning av rykter og bygdesladder.

Mens noen av medlemmene er mer eller mindre profesjonelle kverulanter vi må tro ser dette som en arena der de kan gå mot strømmen, er et problem med gruppen at store deler av de i skrivende stund 380 medlemmene ser ut til å være meldt inn mot sin vilje. Blant dem finner vi flere ”kjendiser” fra media, litteratur og underholdning. Noen har alt oppdaget dette og tydelig vist hva de mener om gruppa og dem som har meldt dem inn. Andre er antagelig fortsatt lykkelig uvitende om at de står som støttespillere for en sak mange vil oppleve som svært smakløs, men som ikke nødvendigvis er så smakløs at det ikke kan tenkes at de står der frivillig.

Gruppen viser en av mange svakheter ved facebook: Det er per i dag fullt mulig å melde facebookvenner inn i grupper uten å spørre dem, og uten at de får vite om dette selv, og dermed på kort tid skape det som ligner et forholdsvis bredt initiativ. Det samme viste seg med gruppen ”Vi som krever Shoaib Sultans fratredelse i 17 mai komiteen Oslo (sic)”  for noen måneder siden, der flere moderate islam- og innvandringskritikere som Hans Rustad og offentlige personer som Walid al-Kubaisi stod som medlemmer helt  til de ble gjort oppmerksomme på dette. Begge er i skrivende stund også medlemmer av ”støttegruppen” for Vågå-ordføreren. Også konspirasjonsteoretikerne rundt det høyreekstreme minipartiet Norgespartiet har flere ganger benyttet seg av denne taktikken.

Dette er avgjort noe facebook bør ta tak i, selv om det i første rekke ser ut til å ramme offentlige personer med et stort og uoversiktelig facebooknettverk og en politisk og sosial kapital som gjør det attraktivt å legge dem til for å skape et inntrykk av bred oppslutning og seriøsitet. Men i prinsippet gjelder det oss alle.

I dette tilfellet ser bakmannen ut til å være et kjent nettroll med et utall falske profiler som gir ham et potensielt stort nettverk å bruke i morsomhetene sine. Noe som kan være en advarsel for noen og enhver av oss om å ikke godta forespørsler fra hvem som helst.

Har du sjekket gruppene du er medlem av i det siste? Hvem vet, kanskje har du også blitt medlem av en hatgruppe eller en av Øygards støttespillere?