Presidentens tale

De siste dagene har en gammel konspirasjonsklassiker, en tale president John F Kennedy holdt 27 april 1961, stukket hodet frem igjen.

I talen advarte Kennedy mot en truende fare.

”For we are opposed around the world by a monolithic and ruthless conspiracy that relies primarily on covert means for expanding its sphere of influence–on infiltration instead of invasion, on subversion instead of elections, on intimidation instead of free choice, on guerrillas by night instead of armies by day. It is a system which has conscripted vast human and material resources into the building of a tightly knit, highly efficient machine that combines military, diplomatic, intelligence, economic, scientific and political operations.”

Skummelt, ikke sant? Tilsynelatende advarer Kennedy mot et farlig, hemmelig selskap som i det skjulte arbeider for å erobre makten.

Ikke bare det – presidenten advarer også mot at “The very word «secrecy» is repugnant in a free and open society; and we are as a people inherently and historically opposed to secret societies, to secret oaths and to secret proceedings.”

Så hvem er disse forferdelige menneskene? Illuminati? Frimurerne? Det militær-industrielle komplekset forgjengeren Eisenhower advarte mot?

Dersom man leser talen i sin helhet får man en klar pekepinn allerede i første avsnitt. Kennedy begynner nemlig med å fortelle om hvordan den fattige journalisten Karl Marx tryglet avismagnaten Horace Greely om lønnspålegg for å kunne forsørge familien sin.

Marx fikk aldri noe slikt pålegg, og endte opp med å si opp jobben som korrespondent for Greelys aviser.

Resten er historie, forteller Kennedy videre: I stedet viet Marx seg til en karriere som forfatter og agitator, og resultatet ble ”Leninisme, stalinisme, revolusjon og krig”.

For det er selvsagt kommunismen den kalde krigeren Kennedy snakker om. Kennedys tragiske død har dessverre fått mange til å glemme at presidenten både startet Vietnamkrigen, konfronterte Sovjetunionen over Cuba og generelt slett ikke var den ”duen” han senere har fått rykte som. I talen tok han avstand fra pressesensur, samtidig som han oppfordret pressen til å vise forsiktighet i forhold til informasjon som kunne vise seg nyttig for fienden.

Kennedydrapet er den dag i dag noe av en ”cottage industry” der det fortsatt produseres bøker, filmer og artikler som skal forklare hva som egentlig skjedde i Dallas og som regel også hvorfor det dreide seg om et komplott. Blant dem som har vært innom sjangeren finner vi også kjente konspirasjonsteoretikere som Milton William Cooper – som mente drapet var et forsøk på å hindre presidenten i å avsløre at insektlignende utenomjordiske vesener hadde infiltrert den amerikanske makteliten siden det antatte UFO-krasjet ved Roswell i juli 1947 –  og Alex Jones, som har forsøkt å knytte drapet til tidligere president George Bush sr.

Spekulasjonene omkring Kennedydrapet er på mange måter forbildet for mye av dagens konspiranoia omkring 11. september og kanskje også 22. juli, selv om de etter hvert har fått et lett gammelmodig preg.

Som mange andre subkulturer har de etter hvert også blitt foreviget i litteraturen. Et av de beste eksemplene er Edward Delaneys novelle Conspiracy Buffs, først trykket i The Atlantic Monthly i 1996. Her møter vi et middelaldrende ektepar som i stor grad har drevet fra hverandre på grunn av mannen Lyles altoppslukende interesse for ”paraplymannen” som er til stede på noen av bildene fra Dallas.

Lyle og Deboras skjebne viser den tristessen som kan bli resultatet for den som i for stor grad ”gifter seg med» konspirasjonskulturen. I sin egen lille verden er Lyle en helt og en etterforsker som hele tiden står på randen av et gjennombrudd. Utenfor er han et heller stakkarslig kasus med en kone som i beste fall lar ham holde på med sitt for husfredens skyld.