Fra arkivet

Siden det er sommer, agurktid og Varg Vikernes akkurat har blitt arrestert i Frankrike for å planlegge en massakre, kan det passe å spa frem en snart to år gammel artikkel fra tidsskriftet Humanist. Som det fremkommer av teksten, var Varg raskt ute med å spekulere omkring terrorhandlingene 22. juli 2011.

—————————————————————-

Det som bare måtte skje.

Det måtte skje.

Det tok under en time etter at en hjemmelaget bombe gikk av i regjeringskvartalet i Oslo før spekulasjonene i gang på det norske konspirasjonsnettstedet Nyhetsspeilet. Under overskriften Bomber terrorister Norges regjering? gikk skribenten Tor Karlstad i gang med å forklare hvordan terrorangrepet mest sannsynlig var utført av en omhyggelig hjernevasket ”manchurian candidate” med det formålet å mobilisere støtte til videre krigføring i Libya og åpne for mer overvåkning av det norske samfunnet.[1]

I kommentarfeltet under artikkelen trakk det opp til debatt. En av nettstedets faste bidragsytere var snart ute med argumenter for at det hele var et bestillingsdrap på ordre fra selveste Jens Stoltenberg, med det formålet å kvele et ungdomsopprør fra AUF ”som de siste 2 årene har fått en revolusjonær vending” – Ungdomsorganisasjonen hadde tatt til orde for boikott av Israel! Og ikke nok med det – ”flere av AUf’erne anser sjefen som bilderberger og udemokratisk”! (”Bilderberger” henviser her til den såkalte Bilderbergergruppen, et årlig møte av politikere og forretningsfolk som i mange år har vært en gjenganger blant konspirasjonsteoretikere til tross for at det av de som har fått være til stede har blitt beskrevet som en prateklubb eller som ”Davos without the cameras”[2]. ) I kjent stil for et nettsted som alltid har kombinert det konspiratoriske med nyåndelighet, trakk andre inn numerologi og tallmagi som bevis på at ”de” var påvirket av eller endog styrt av sataniske krefter: Både tallene for terrorangrepene 11. september (9+1+1) og for 22. juli (2+2+7) ble til sammen 11. Andre holdt fast ved den opprinnelige påstanden om at det var snakk om tankekontroll ”som Columbine”, med henvisning til massakren på Columbine High, eller argumenterte for at morderen i virkeligheten var ”en biologisk klone” fremstilt ved hjelp av ”teknologien som CIA har byttet til seg fra negative aliens” og ”utstyrt med ”Anders´sitt utseende og minnebank”.

Blant de ”hundre blomstene som har blomstret” hos de konspirativt anlagte siden den fatale dagen for tre uker siden er det imidlertid i liten grad disse, skal vi si, alternative forklaringsmodellene som dominerer. I stedet er det Israel- eller sionisttilknytningen som har seilt opp som hovedforklaring i den konspiratoriske undergrunnen både her til lands og i utlandet, med ”New World Order” på klar andreplass.

Beretningen om en diskreditert dissident

”Sionistsporet” – der Breivik anses som ser ut til å først ha blitt lansert av den russisk-svensk-jødiske journalisten Israel Shamir dagen etter terrorhandlingene.

Israel Shamir er en gåtefull skikkelse. Selv oppgir han å være russisk jøde fra Novosibirsk som emigrerte til Israel i 1969 der han deltok som fallskjermjeger i Yom Kippur-krigen (1973). Kort etter krigsinnsatsen begynte han en meteoraktig karriere som internasjonal journalist, blant annet for BBC og den israelske avisen Ha’aretz, i tillegg til at han fungerte som parlamentarisk talsmann for sosialistpartiet Mapam. Om man skal tro Shamirs egne opplysninger, i hvert fall: Det antifascistiske magasinet Monitor har nemlig for lengst påvist at Shamir hverken har arbeidet for BBC eller Ha’aretz, bortsett fra et par freelanceoppdrag på 80-tallet. Han ser heller ikke ut til å ha vært langvarig bosatt i Israel bortsett fra i perioden1994-98, selv om det nok stemmer at han er av russisk opprinnelse og – får man tro – av jødisk avstamning. Ifølge Monitor er Shamir identisk med russiskfødte Jøran Jermas, svensk statsborger siden 1984 og hovedsakelig bosatt i Stockholm. For ca. et år siden fikk han en del oppmerksomhet etter at det kom frem at han representerte Wikileaks i Russland samtidig som sønnen hadde ansvaret for å distribuere lekkasjer til skandinaviske medier.

Shamir har gjennom kronikker og bøker i mange år kultivert et image som israelsk dissident og tilhenger av en enstatsløsning, noe som blant annet gav ham hyppig spalteplass i norske Klassekampen. Dette imaget har imidlertid slått sprekker etter hvert som det har kommet frem en rekke antisemittiske uttalelser fra ham, som at jødene bare er interessert i Palestina som base for verdensherredømme, samt uttalelser der han har forsvart holocaustbenekteren David Irving[3].

I en artikkel på det høyreorienterte ungarske nettstedet kuruc.info omtalte Shamir Breivik som ”antirasist, pro-homoseksuell og pro-Israel”, samtidig som han forsøker å knytte ham opp til en generell europeisk høyrestrømning som inkluderer franske Front National og britiske BNP, og som i Norge hevdes å være representert av ”jøden” Hans Rustad, redaktør for document.no. En høyrestrømning som ifølge Shamir har sviktet sine egne idealer gjennom å fjerne seg fra tradisjonell, etnisk basert nasjonalisme og i stedet dedikere seg til en antiislamsk og ”pro-sionistisk” linje.

”Ekte nasjonalister dreper ikke sine egne barn”

”Det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan de jødiske eierne i mediefamiliene Bonnier og Hjörne – eiere av rundt 80 % av alle avisene i Sverige – gnei seg i hendene når de ante at noe stort var i gjære. For når det ble kjent at en terrorhandling hadde skjedd i Norge, så kunne det ikke være andre enn islamistiske fundamentalister, eller muligens «nynazister»? Og begge grupper – uansett hvor lite vi nasjonale har med islam å gjøre – er i mot den sionistiske verdensordningen som både Bonnier og Hjörne gir uttrykk for”, skriver Fredrik Vejdeland på nettstedet Nordfront, drevet av den nynazistiske organisasjonen Nordiske Motstandsbevegelsen. I likhet med Israel Shamir ser nemlig Vejdeland Anders Behring Breivik hverken som ”høyreekstrem” eller ”nasjonalist”, fordi han tilsynelatende anser vestlig kristen kultur som noe hvem som helst kan velge å knytte seg opp til, og ikke som rasemessig betinget. Og ikke nok med det – Breivik anså til og med den jødiske staten Israel som en alliert i kampen mot ”Eurabia”![4]

Vejdeland får delvis støtte fra ikke ukjente Varg Vikernes, som riktig nok er noe mer positiv når han skriver at Breivik har forstått symptomene på hva som er galt i dagens Europa, samtidig som han gjør den kardinalfeilen å ikke forstå selve sykdomsårsaken: Jødene, som har skapt både kristendommen, Islam og ”kulturmarxismen”, og som bak kulissene fryder seg over å se kristne og jøder bekjempe hverandre.”

Så langt befinner vi oss i et landskap ikke ulikt venstreradikale som febrilsk forsøker å forklare at regime X eller organisasjon Y overhodet ikke står for ”ekte” sosialisme, riktig nok i en mer uspiselig form der ”ekte” høyreradikalisme sies å være nasjonalistisk og etnisk.

Det finnes imidlertid de som går lengre, som den amerikanske nettjournalisten Wayne Madsen. I en artikkel som i skrivende stund (13.8.11) er gjengitt på hundrevis av ulike nettsteder hevder Madsen at Anders Behring Breivik – i likhet med en rekke islamfiendlige europeiske politikere – i virkeligheten er deler av et stort, Mossadstyrt nettverk. ”Tillid ingen israelske!” avsluttes artikkelen på haltende dansk, og styrker dermed inntrykket av denne typen teorier om Mossad, Israel eller ”sionister” litt for ofte er en annen måte å mistenkeliggjøre en gammel syndebukk – jødene.

Satelittkringkastet frimurerpanikk og amerikansk høyreparanoia

Selv om Wayne Madsen ikke akkurat er noen Pulitzerpris-vinner er han absolutt ingen hvemsomhelst. Han har flere ganger vært på trykk i The Village Voice og Wired, samt en rekke aviser, og skrevet undersøkende artikler omkring amerikansk tilstedeværelse i Pakistan. Samtidig har Madsen vist en annen, konspiratorisk side som talsmann for påstandene om at Barack Obama ikke er født i USA, og dermed ikke er kvalifisert til å være USAs president. Han representerer dermed en voksende tendens der konspiratoriske ideer blir tatt opp av mainstreamkulturen, og der konspirasjonsteorier som tidligere har tilhørt henholdsvis høyre- og venstresiden er i ferd med å blande seg.

Lenger øst har andre tradisjonelle konspiratoriske forestillinger de siste par ukene blitt kolportert av den russiske satelittfjernsynskanalen Russia Today. Russia Today, som finansieres av den russiske staten, har de siste årene kringkastet til hele verden på russisk, spansk, arabisk og engelsk, noe som gjør at den må sees som en russisksentrert internasjonal nyhetskanal tilsvarende BBC, Radio Deutsche Welle og Al-Jazeera. Høsten 2010 hadde kanalen over 200 millioner seere, ikke minst i USA der den er den klart mest sette utenlandske nyhetskanalen. Russia Today har et heller dårlig rykte, og har blitt kritisert for sin sjåvinistiske, pro-russiske redaksjonelle linje, som under krigen mot Georgia der nyhetsdekningen nærmest fremstod som panegyrikk for president Vladimir Putin. I tillegg til dette har kanalen også blitt kritisert for å ha en forkjærlighet for konspirasjonsteoretikere, både de nevnte påstandene om president Obama og teorier om at USAs regjering selv stod bak terrorangrepene 11. september. I denne forbindelse gis ofte ordet til ”patrioter” tilknyttet gruppen We Are Change eller til den ”uavhengige kommentatoren” Alex Jones.

Alex Jones og We Are Change tilhører i likhet med Wayne Madsen et høyrevridd miljø som ikke bare er opptatt av å få frem ”sannheten” om terrorangrepene, men som også nærer en dyp skepsis til føderale myndigheter og som anser internasjonale organisasjoner, ikke minst FN, for å være støttespillere for New World Order. I konspirasjonslitteraturen betegner New World Order et kommende verdensdiktatur, ofte med okkulte/sataniske innslag, samtidig som det tjener som samlebegrep for kreftene som antas å arbeide for å innføre dette, inkludert myndigheter, internasjonal storfinans og, spesielt i USA, religiøse retninger som avviker fra tradisjonell protestantisk kristendom. We Are Change har for eksempel klare tilknytninger til den såkalte Sovereign Citizen-bevegelsen, som anser alle myndigheter som illegale og som flere ganger har forsøkt å sette dommere og – ikke minst – skatteinnkrevere under ”borgerlig arrest.[5]

Alex Jones, som omtaler seg selv som ”paleokonservativ kommentator”, ble først kjent for et større publikum tidlig på 2000-tallet da han tok seg inn på det avstengte området der medlemmer av herreklubben Bohemian Club – mange av dem svært rike og mektige – møtes hver sommer for to uker med seminarer, diskusjon og festing. Jones’ dokumentarfilm fra Bohemian Grove – som av konspiratorisk anlagte sies å avsløre satanisme og symbolsk menneskeofring som del av festlighetene – sparket i gang en karriere som i dag har gitt ham et til dels svært stort publikum som følger han på nettet og gjennom et radioprogram som daglig blir kringkastet av 60 ulike radiostasjoner over hele USA. Ifølge den amerikanske statsviteren Michale Barkun – en av de ledende autoritetene på konspirasjonsteoretikere – må han derfor betraktes som en av de klart mest inflytelsesrike amerikanske figurene på sitt felt, ikke minst fordi han systematisk har bygget opp et image som en uavhengig kommentator som bare er interessert i å finne sannheten[6], et image som har gjort det mulig for ham å opptre som kommentator på mainstream-fjernsynskanalen Fox News der han blant annet uttalte seg om Barack Obamas helsereform, og – altså – Russia Today. Alt sammen mens han på sitt eget nettsted Prisonplanet hevder at ”eliten” planlegger å utrydde 80 % av menneskeheten straks New World Order er på plass, for deretter å bruke hemmelig teknologi til å sikre seg evig liv.[7]

I et innslag på Russia Today to dager etter terrordrapene ble Breiviks påståtte tempelridderorden koblet til hans medlemsskap i frimurerordenen. Var drapene ”en isolert hendelse, eller utslag av en ideologi som vi bør ta på alvor”, spurte den kvinnelige reporteren, før hun gav ordet til Alex Jones.

Jones’ svar var at frimurerlosjens hemmelighetskultur gjør den fristende å bruke for kriminelle organisasjoner, at Breivik har hatt hemmelige møter med britiske tempelriddere og etterretningsfolk, og at massakren i virkeligheten var et ledd i en plan for å flytte fiendebildet fra muslimer og over mot ”patrioter”, dvs. motstandere av den økonomiske og politiske globaliseringen. Han kom også inn på spørsmålet om hjernevask, men mente dette var underordnet så lenge både Breivik og tempelridderordenen hans en del av en operasjon for å berede grunnen for et korstog mot muslimer i Europa, og gjennom dette utløse en krig mellom kristenheten og Islam.

Ideen om en slik krig som opptakt til endelig verdensherredømme går tilbake til den kanadiske forfatteren William Guy Carr (1895-1959), som i boken Pawns In The Game (1955) refererte til et hemmelig brev fra den amerikanske offiseren og frimureren Albert Pike til den italienske frihetskjemperen Giuseppe Mazzini der han skisserte en plan for å etablere verdensherredømme ved hjelp av tre kriger, der den siste skulle posisjonere Islam mot kristenheten og ”den politiske sionismen”. Brevet – som ifølge Carr var utstilt i British Museum, men som ikke overraskende har gått tapt dersom det noensinne har eksistert – er en gjenganger innenfor konspirasjonslitteraturen, ikke minst den delen som anser frimurerne som roten til alt ondt. Her til lands har det flere ganger blitt referert til på Nyhetsspeilet.

I tillegg til å trekke store linjer pekte Alex Jones også på påståtte mystiske endringer på Breiviks facebookside kort etter drapene på Utøya fant sted. Han er ikke alene om å trekke frem denne typen detalker: Andre konspirasjonsteoretikere har de siste dagene fokusert på at Breivik la ned våpenet i det politiet ropte på ham ved navn, og bruker dette som argument for at han på en eller annet måte har vært programmert.

Veien fremover

Påstanden om at Israel skal være involvert, eller at drapene på en eller annen måte skal være begått for å diskreditere motstandere av åpne grenser som livsfarlige nasjonalister er som vi ser i ferd med å spre seg utenfor Norge. Og det er liten grunn til å tro at de ikke etter hvert vil finne veien tilbake hit, eller at de ikke være med oss en i lang tid fremover med tanke på at tilsvarende teorier vokste seg sterke i kjølvannet av Kennedy-drapene, angrepet på World Trade Center og London-bombingen.

Ikke minst gjelder dette fordi mens tidligere tiders konspirasjonsteoretikere var henvist til selvpubliserte pamfletter eller til egne personlige nettverk – noe som både begrenset hvor mange de kunne nå ut til og gjorde at teoriene deres ofte ble gjensidig utelukkende – har internett revolusjonert også dette feltet. Nettet har gjort det mulig å utveksle og videreutvikle ideer på en helt annen måte enn tidligere, gjennom prosesser ikke ulike den som har frembrakt Wikipedia og open source-programvare. Og ikke minst er publikum, ikke minst den yngre delen, blitt vant til å bruke blogger og- spesielt –  youtube-videoer som kilde til informasjon på minst samme nivå som tradisjonelle medier som aviser og fjernsyn. En medierevolusjon som for eksempel har gjort Alex Jones til noe av en stjerne.

Mange har i kjølvannet av de grusomme hendelsene i Oslo og på Utøya tatt til orde for å lukke rettssaken for å ikke gi Anders Behring Breivik en talerstol. Sannsynligvis vil dette bare bidra til å styrke spekulasjonene.  En konspirasjonsteori er i ferd med å bli født, og vi har enten vi vil det eller ikke blitt invitert til å bivåne fødselen.

Advertisements

Fleip eller fakta?

For litt over en uke siden la en venn ut en lenke på facebookprofilen sin – en artikkel fra et amerikansk nettsted der en tidligere ansatt i Verdensbanken forklarte hvordan banken i dag var dominert av et lite antall tett sammenknyttede og dypt korrupte finansinstitusjoner. I følge ”fløyteblåseren” Karen Hudes hadde disse ikke bare skaffet seg mer eller mindre kontroll over det meste av verdens ressurser. De hadde også kontroll over media, og brukte dette til å hindre at deres egne lyssky virksomhet ble avslørt.

Om min venn – som arbeider i en halvstor norsk mediebedrift – hadde googlet litt før hun la ut lenken, er det mulig at hun ville ha funnet et par problematiske ting med både artikkelen, intervjuobjektet og nettstedet.

For det første er det vanskelig– for ikke å si umulig – å finne troverdig informasjon om Hudes, eller om hun i det hele tatt har arbeidet i Verdensbanken. De eneste referansene er Hudes’ eget nettsted og selvpresentasjon i kommentardelen til magasinet Forbes, diverse artikler på et konspirasjonsnettsted som ellers er opptatt av å bekjempe WHOs ”vaksineagenda” og en lang rekke videoer fra nettstedet Youtube. Nettstedet New American, som er ansvarlige for intervjuet, viser seg å tilhøre den høyreradikale organisasjonen John Birch Society som siden 1950-tallet har bekjempet alle former for føderal makt og ”kommunistisk” infiltrasjon inkludert den svarte borgerrettsbevegelsen, og som de senere årene har vært mest opptatt av å beskylde myndighetene for å være ”forrædere” som ønsker å overgi USA til en FN-styrt ”verdensregjering”. Det er neppe tilfeldig at kreftene som blir sagt å kontrollere Verdensbanken tilsynelatende er de samme som styrer USAs ”private” nasjonalbank Federal Reserve.

Når min venn – som langt fra sympatiserer med John Birch Society – delte denne lenken, henger det antagelig sammen med at den tilsynelatende passet inn i et verdensbilde der Verdensbanken, som representerer kapitalisme og globalisering, er en institusjon man kan tro nesten hva som helst om, og der nær hvem som helst kan oppfattes som allierte til tross for at de i virkeligheten har et ståsted som ligger langt fra ens eget.

På samme måte så vi i mai hvordan en demonstrasjon mot bioteknologikonsernet Monsanto fikk moderate aktører som Øyvind Solum og Rasmus Hansson fra Miljøpartiet De Grønne og Mari Gjengedal fra Utviklingsfondet til å finne seg i samme selskap som en kjent konspirasjonsteoretiker og antivaksineaktivist fra miljøet rundt nettstedet Nyhetsspeilet, som også fikk lov til å holde appell under demonstrasjonen. I forbindelse med demonstrasjonen ble det også gjengitt direkte feilaktige påstander: Ifølge et lokallag av Miljøpartiet De Grønne hadde Russlands president Vladimir Putin vurdert Monsanto som et såpass stort problem at han hadde tatt det opp under et møte med Barack Obama. Dette er en påstand som ser ut til å stamme fra det amerikanske konspirasjonsnettstedet whatdoesitmean.com, som også tidligere har gjort seg bemerket ved å komme med svært tvilsomme ”avsløringer”. Ifølge whatdoesitmean.com skulle Putin til og med ha ansett dette som viktigere enn krisen i Syria, og antydet at selskapets virksomhet kunne utløse en verdenskrig

Den amerikanske journalisten Chip Berlet har beskrevet hvordan konspiratoriske fortellinger om ”sionister” og ”den jødiske lobbyen” med opphav i nynazistiske miljøer gradvis fikk innpass i venstreradikale miljøer i forbindelse med den første og andre Irak-krigen og blant annet fått innpass i William Blums bok ”Killing Hope”, som fortsatt er noe av en bibel for mange motstandere av USAs utenrikspolitikk. Antisemitten Jim Marrs endte på samme måte opp med å bli brukt som konsulent til Oliver Stones film JFK.

Nyere forskning tyder på at det å kjøpe påstander som passer med de overordnede fortellingene om verden vi allerede har er noe som ligger dypere i menneskenaturen enn vi liker å tro. Spesielt ser dette ut til å gjelde personer som allerede har et konspiratorisk verdensbilde, som ser ut til å foretrekke slike forklaringer på aktuelle begivenheter fremfor mainstreamversjonen uansett hvor usannsynlige de er, og uansett om de er gjensidig selvmotsigende. Likevel viser disse eksemplene at noen og en hver kan gå i denne fellen.

Konspirasjonsteorier kan være svært skadelige, også fordi de ødelegger for virkelig samfunnskritikk.  Konspirasjonsteoretikere og motstandere av genmodifisering på generelt grunnlag har allerede klart å rote til debatten om Monanto såpass ettertrykkelig at det krever en god del arbeid å finne ut hva som egentlig er sant og hva som er tøv omkring dette selskapet. Det er nok også grunn til å tro at påstandene om at daværende president George W. Bush stod bak terrorhandlingene 11. september har gjort det en god del vanskeligere å diskutere problematiske sider ved håndteringen av angrepet enn det ellers ville ha vært.

Det er ikke alltid slik at min fiendes fiende er min venn. Noen ganger kan det være lurt å ta to skritt tilbake og utøve litt kildekritikk.

 

Motbydelige i sin forutsigbarhet

USA rystes i kveld av nok et meningsløst terrorangrep. Til nå er det meldt om to døde og kanskje opptil hundre sårede etter at det gikk av to bomber ved målstreken i Boston Marathon.

Konspirasjonskongen Alex Jones er allerede i gang med å utrope bomben til en ”falsk flagg”-operasjon der myndighetene står bak. Jones, som tilhører et høyreorientert miljø der de føderale myndighetene blir ansett som ”fienden”,  setter det i forbindelse med fallende gullpriser og antyder at målet denne gangen å legge skylden på Tea  Party-bevegelsen.

Det er ikke usannsynlig at Jones vil få rett. Selv om det foreløpig blir spekulasjoner, er det i hvert fall ikke utenkelig  at det også denne gangen kan vise seg å være høyreorienterte grupper eller – mer sannsynlig – enkeltpersoner tilknyttet milits- eller ”sovereign citizens”-kulturen som står bak. Begge har hatt en sterk økning de siste fire-fem årene, og begge er preget av en sterk mistro til ”elitene” som de deler med de mer militante elementene i Tea Party-bevegelsen.

I Norge fortsetter militante islamhatere kjøret mot Shoaib Sultan som leder for 17. mai-komiteen. Tilsynelatende hjelper det ikke at Sultan de siste dagene gang på gang har oppklart og presisert at han aldri har støttet jødehat eller dødsstraff mot homofile – for dem er han uansett jødehater og homofob, når han sier noe annet lyver han, og når han får støtte fra Det Mosaiske Trossamfunns Ervin Kohn, betyr dette bare at jødene har gitt etter for press. Det hele har foreløpig toppet seg i en anonym kommentar på Stopp Islamiseringen Av Norge (SIANs) nettsted: Tenk at 17 mai komiteen i Oslo skal ledes av en morder og terrorist? Utrolig men sant.

Bakteppet er selvsagt helt forskjellig – to mennesker er døde og et ukjent antall skadet i Boston, mens vi i Norge tross alt bare krangler om feiringen av nasjonaldagen. Samtidig er det klare fellestrekk mellom Alex Jones’ tirader og denne typen kommentarer:  Ingen av delene er lenger overraskende. Alle som har fulgt Alex Jones – som for få måneder siden gav president Obama skylden for skolemassakren i Sandy Hook – visste at dette ville komme straks bomben gikk av. På samme måte vet alle som har fulgt islamhatermiljøet en stund at de ikke kommer til å gi seg i forhold til Sultan og 17. mai, og komme med stadig verre beskyldninger.

I begge tilfeller er det snakk om mennesker som har kjørt seg fullstendig fast i et verdensbilde, som for lengst har blitt karikaturer av seg selv og som mest av alt blir motbydelige i sin forutsigbarhet.

—-

Etterskrift 00:18: I skrivende stund er den høyreorienterte konspirasjonsbloggsfæren i full gang med å spekulere. «The leftist media are already feverishly trying to figure out a way to blame it on Tea Party conservatives.», skriver en. «Either way, terrorism always works in the favor of the state», skriver en annen. «It makes presidents look presidential, and it gives the government an excuse to crack down on civil liberties all across the country.» «Be wary of who ultimately gets blamed for this, especially if it’s a veteran or patriot», legger han til.

Samtidig har den ekstremt homofobe familiemenigheten Westboro Baptist Church erklært at de vil være til stede for å demonstrere under begravelsen av de drepte. Uansett hvem som viser seg å ha stått bak er nemlig bomben Guds straff for at staten Massachusets har tillatt homofile ekteskap – «Fag marriages», som det heter i WBCs terminologi.

Motbydelige i sin forutsigbarhet, de også.

En frikvinne i farlige fotspor

Ingunn Røiseland, som tidligere har blitt omtalt her på bloggen da jeg møtte henne i NRKs Trygdekontoret for et par måneder siden, kunne for omtrent en time siden høres på  NRKs P4 i selskap med Humanistredaktør Didrik Søderlind. Som vanlig var dette en selsom opplevelse – denne gangen foranlediget av Røiselands siste utspill – å melde seg ut av det norske samfunnet for å bli ”frikvinne”.

Hvor realistisk dette er kan diskuteres – mye tyder på at Røiseland vil være å finne i folkeregisteret også i fremtiden. Hensikten med denne teksten er først å fremst å se litt nærmere på opphavet til den siste ideen engleskolegründeren fra Skien har valgt å omfavne.

Røiseland opplyste i intervjuet at det var flere grunner til at hun hadde valgt å gå til dette skrittet: For det første hadde statsmakten etter hvert blitt mer og mer brutal i forhold til enkeltmenneskene, for det andre ønsket hun å si fra om sin motstand mot den norske intervensjonen i Libya som hun ikke ønsket å være medansvarlig for, og for det tredje ville hun si fra om at Norge hadde gitt fra seg det meste som fantes av nasjonal suverenitet.

I et intervju med Telemarksavisa nylig forklarte Røiseland blant annet at ideen om å bli en slik ”frimann” eller ”frikvinne” ikke er ny, at den kommer fra USA og har røtter tilbake til 70-tallet. Røiseland nevnte ikke hvor røttene befinner seg, noe som ville ha satt saken hennes i et litt annet lys. For mens det kan være lett for en skandinavisk «sofalibertarianer» oppvokst i et tidvis kvelende sosialdemokrati å få en umiddelbar sympati for denne typen frihetserklæringer, så har de et helt annet rykte i USA der de som oftest assosiseres med en hjemmedyrket amerikansk høyreekstremisme og med begreper som Sovereign Citizens og Posse Comitatus.

Begge deler har røtter hos William Potter Gale (1917–1988). Gale var en forholdsvis mislykket tidligere yrkesmilitær, som utover 1950-tallet beveget seg i en temmelig ytterliggående retning på både det religiøse og det politiske området. På det religiøse området førte dette ham til Christian Identity – en temmelig spesiell form for kristendom som ser på nordvesteuropeere som etterkommere av Israels ti tapte stammer og dermed Guds utvalgte folk, samtidig som jødene betraktes som bedragere eller som bokstavelig talt etterkommere av Satan som blir sagt å ha forført Eva i skikkelse av en slange – til tross for at Gale selv ser ut til å ha vært av tilnærmet ren jødisk avstamning, noe han hele livet forsøkte å skjule. På det politiske området gjorde hans sterke antikommunisme at han først søkte seg til den paramilitære organisasjonen Minutemen, før han startet sin egen  organisasjon kalt Posse Comitatus.

Posse Comitatus er latin og betyr ”makt til ´the county´ (dvs. fylket eller lokalsamfunnet)”. I likhet med Sovereign Citizens –suverene borgere – tar det utgangspunkt i en fortolkning av den amerikanske grunnloven der borgerne oppfattes som fullstendig uavhengige og ikke underlagt andre myndigheter enn dem de selv har valgt ved direkte, lokale valg. Igjen kan dette høres forlokkende ut, så lenge man glemmer at denne fortolkningen påfallende ofte har blitt brukt til å legitimere motstand mot de føderale myndighetene når disse har forsøkt å tvinge gjennom lover ment å skulle beskytte den svarte befolkningen mot diskriminering. Dette var også tilfellet for William Potter Gale: Han var antisemitt og rasist, og sterk motstander av borgerrettighetsbevegelsen og av de «jødestyrte» føderale myndighetene som på kommunistisk vis forsøkte tre viljen sin nedover borgerne og tvinge gjennom en opphevelse av raseskillet på tvers av enkeltstatenes vilje.

Ifølge Gale skyldtes USAs fall fra den nærmest anarkistiske utopien det hadde vært en planmessig infiltrasjon fra jødiske pengefolk, som for lengst kontrollerte USAs regjering og store deler av det internasjonale samfunnet gjennom den amerikanske sentralbanken Federal Reserve. Dermed ble det et grunnleggende prinsipp for Gale og etterfølgerne hans at denne sentralbanken var i strid med den grunnloven, det samme gjaldt alle former for inntektsskatt.

Domstoler, nummerregistrering av biler, fødsels- og ekteskapsregistre, selv statsborgerskap var utslag av myndighetenes underminering av de frie borgernes rettigheter. Flere Posse Comitatus-ledere begynte derfor å selge dokumenter og bøker som de hevdet kunne brukes til å ”si opp” statsborgerskapet sitt ta tilbake den statusen som suverene individer de var blitt fralurt. Andre produserte hjemmelagde penger som de hevdet var nøyaktig like reelle som dem den amerikanske sentralbanken utstedte.

Siden alle andre myndigheter enn dem som var blitt direkt valgt av lokalsamfunnet var  ulovlige og grunnlovsstridige, var det rett og rimelig å forsvare seg mot dem. Dette gjorde at Posse Comitatus  – tilhengere utover 1970- og 80- tallet begikk en rekke forbrytelser mot dommere og skatteinnkrevere som ble ”arrestert”, banket opp eller stilt for alternative domstoler, og etter hvert også mot politifolk.

En av dem som falt for Posse Comitatus-budskapet var Nord-Dakota-bonden Gordon Kahl. Kahl ble så overbevist om at de føderale myndighetene var styrt av jødene at han skrev et langt brev til skattemyndighetene der han gjorde det klart at han ikke lenger ønsket å betale ”tiende til Satans synagoge”. Skattemyndighetene ble ikke imponert av denne begrunnelsen, og de neste årene måtte Kahl flere ganger i fengsel for å nekte å betale skatt eller levere selvangivelse. På et tidspunkt ble han også tvangsinnlagt til psykiatrisk observasjon. Når han ikke satt i fengsel reiste Kahl rundt på markeder og folkemøter i Midtvesten der han spredte det glade budskap samtidig som han forsøkte å organisere selvstyrte lokalsamfunn som skulle være uavhengige av andre myndigheter enn de lokale.

Kahl vendte seg også til Christian Identity, der han ble en glødende tilhenger, full av hat til «sataniske» jøder og ikke-hvite generelt. Det største hatet var imidlertid reservert for hvite kristne – dommere, myndighetspersoner og politifolk – som tjente ZOG (forkortelse for «The Zionist Occupation Government»), som han identifiserte med Antikrist.

Gordon Kahl fikk en dramatisk endelikt. Etter en dramatisk biljakt som gikk over i et væpnet sammenstøt der to politimenn mistet livet og tre ble skadet, ble han drept i et nytt skytedrama i et gårdshus i Arkansas der han hadde forskanset seg. Kahl ble den første, men ikke den siste som skulle få en slik skjebne, og det var mye som resultat av denne typen dramatiske episoder at Timothy McVeigh den 19. april 1995 valgte å markere sin motstand mot de føderale myndighetene ved å avfyre en hjemmelaget bombe i garasjen under den føderale kontorbygningen  i Oklahoma City. Bomben, som var laget av ugressmiddel og som var av samme type som den Anders Behring Breivik avfyrte i Oslo 16 år senere, ødela ni etasjer, drepte 168 mennesker og skadet flere hundre andre.

Terrorhandlingene i Oklahoma City førte til at den radikale høyresiden Gale og andre hadde grunnlagt mistet mye av den oppslutningen den hadde hatt. Det som fikk dem til å vende tilbake for omtrent fire år siden var valget av Barack Obama som USAs president. Mange på høyresiden reagerte med sinne, frykt og raseri både over å få en svart president, på Obamas helsereformer og andre tiltak som anses som utillatelig ”sosialisme” og på det faktum at det ikke lenger er en konservativ republikaner i Det hvite hus. Mellom 2008 og 2009 vokste antallet militsgrupper med over hundre prosent.

Mens deler av dagens militsbevegelse har lagt av seg den mest rasistiske ideologien som tidligere var en del av fundamentet deres og dermed kunnet rekruttere svarte medlemmer, har det konspiratoriske innholdet blitt om mulig blitt enda sterkere enn før, og inkluderer kompliserte utlegninger om hvordan selve det amerikanske statsborgerskapet er en svindel som man lett kan komme seg ut av om man vet hvordan.  En populær ide er at ens juridiske identitet som statsborger ikke er identisk med personen den representerer, men er et slags ”skjøte” som myndighetene bruker som pant overfor kreditorer. En annen utbredt ide er at opphavet til dagens problemer er opphevelsen av gullstandarden som sikkerhet for dollaren.

Ifølge Southern Poverty Law Centre deles disse oppfatningene i dag av mellom 100 000 og 200 00 amerikanere. Mens de fleste nøyer seg med å begrave påtalemyndigheter og andre i papirarbeid som svar på den minste forseelse – f.eks. en parkeringsbot – er det også dem som har tydd til vold mot lokale myndigheter eller politi for å forsvare ”rettighetene” sine.

Røiselands forsvar for amerikansk høyreekstrem tenkning er dessverre ikke noe nytt. Tidligere har hun blant annet anbefalt antisemittiske forfattere som Eustace Mullins og L. B. Woolfolk, samt nyfascister som Webster Tarpley.

Røiselands siste stunt må derfor først og fremst sees som det foreløpig siste eksemplet på hvordan norske konspirasjonsteoretikere er i ferd med å knytte seg opp mot farlige ideer.

Det blir neppe det siste.

PS: Det ser nå ut til at UDI har avslått Røiselands ønske om å melde seg ut av Norge, slik at hun foreløpig fortsatt er en av oss. Hvordan hun hadde tenkt å bli boende i Norge uten norsk statsborgerskap sier artikkelen ingen ting om.

http://www.splcenter.org/get-informed/intelligence-files/ideology/sovereign-citizens-movement