Webster hvem?

Som en del kanskje har fått med seg var jeg i kveld i debatt på NRKs Trygdekontoret med Nyhetsspeilets Hans Gaarder og Ingunn Røiseland. Av dem er det kanskje en del som har fått med seg at jeg på et tidspunkt satte opp et dypt furtent ansiktsuttrykk, mens jeg forsøkte å formidle et budskap til programleder Thomas Seltzer og meddebattant Didrik Søderlind.

Budskapet angikk den amerikanske forfatteren Webster Tarpley, som Røiseland trakk frem som en person verdt å lytte til.

Det oppbrakte ansiktsuttrykket skyldtes at jeg forsøkte å få brutt inn og presentert Tarpleys bakgrunn: Webster Tarpley tilhører nemlig den nyfascistiske og antisemittiske La Rouche-bevegelsen, startet på 1970-tallet av den tidligere marxisten og trotskisten Lyndon La Rouche. En bevegelse som til tross for at den ikke er særlig stor har hatt betydning langt ut over medlemstallet, og som kanskje er noe av det mer spesielle på denne siden av scientologikirken.

Lyndon LaRouche (født 1922) begynte som sagt sin politiske karriere som marxist, og var en del av det store studentopprøret på 1960-tallet. Her var han med å grunnlegge den trotskistiske gruppen National Caucus of Labor Committees (NCLC), som til tross for en temmelig sekterisk kultur der medlemmene ofte brøt med venner og familie og droppet ut av universitetsutdannelsen for å vie seg helt til ”saka” i praksis ikke skilte seg sterkt fra mange andre tilsvarende grupper på samme tid, med mulig unntak av en hang til konspirasjonsteorier: I tillegg til vanlige marxistiske analyser skal nemlig LaRouche allerede rundt 1970 ha hatt en hang til å analysere verdenspolitikken som i stor grad styrt av den styrtrike Rockefellerfamilien, som ved at de kontrollerte CIA kunne skalte og valte med stater og regjeringer over hele verden.

Det var tidlig på 1970-tallet at LaRouche – som fortsatt kalte seg marxist – begynte det som skulle bli en politisk helomvending ikke ulik den Benito Mussolini i sin tid gjennomgikk.  Han rensket ut alt som fantes av meningsmotstandere fra organisasjonen sin, og lot de gjenværende gjennomgå dramatiske ”deprogrammeringssesjoner” som skulle avdekke og kurere eventuelle forsøk på hjernevask fra bevegelsens fiender og gjøre dem i stand til å motstå slike forsøk i fremtiden. Parallelt med dette ble tidligere allierte sosialister og borgerrettighetstilhengere utpekt som bevegelsens hovedfiender og som forrædere i Rockefellernes tjeneste. Medlemmene – som stort sett hadde akademisk bakgrunn – sendt ut for å bekjempe disse ikke bare intellektuelt, men med never, batonger og stålrør samtidig som LaRouche gang på gang innskjerpet at de var elitemennesker, høyt hevet over ”djevlene” de bekjempet.

Resultatet av denne prosessen ble unik : En forholdsvis intellektuell høyreekstrem bevegelse, med flere hundre dypt engasjerte ”kadre” som var veltrent i organisasjonsarbeid. Flere forfattere har også hevdet at LaRouche, som på grunn av fortiden sin satt på store mengder informasjon om den amerikanske venstresiden og med et velutviklet kontaktnett for videre etterretning brukte dette til å knytte kontakter med mafiaen og med etterretningstjenester i USA, Sør-Afrika og – pussig nok –  kommuniststatene i Øst-Europa.

I LaRouches øyne var det bare en ting som manglet for å bli den «føreren» han sannsynligvis så seg som, nemlig politisk makt. På 1980-tallet stilte han derfor flere ganger som presidentkandidat, og forsøkte å fri til desperate bønder som på grunn av en jordbrukskrise som ruinerte tusenvis av bønder i Midtvesten fryktet å måtte gå fra gård og grunn.

Her vekslet han mellom å konkurrere med og samarbeide med en rekke høyreekstreme grupperinger tilhørende det man i USA kaller The Radical Right.  Dette var og er et miljø som  i likhet med LaRouche bekjempet alt som het globalisering og bankvesen, som de oppfattet som verktøy for den internasjonale eliten. Altså et budskap med klare antisemittiske undertoner selv om LaRouche alltid har gjort det klart at han skiller mellom ”dårlige” eller ”sionistiske” jøder, alliert med Rothschildfamilien, og ”gode” jøder – en kategori som riktignok krever at man må fornekte det meste av den jødiske identiteten; onde tunger har hevdet at de gode jødene i praksis er synonyme med de få jødiske medlemmene av bevegelsen hans.

LaRouches politikerkarriere ble aldri noen stor suksess, og i 1989 ble han tiltalt og dømt for skatteunndragelse.

I årene som har gått har LaRouche og bevegelsen hans blitt stadig flinkere til å pakke inn det konspiratoriske elementet i en ugjennomsiktig grøt av frontorganisasjoner i et forsøk på å fremstå som mer spiselige samtidig som menige medlemmer fortsatt blir drevet like hardt som tidligere – blant annet skal de bli forventet å arbeide for slavelønn mens kvinnelige medlemmer som blir gravide presses til å ta abort.

På samme måte som ”the radical right” er den imidlertid fortsatt sterke motstander av alt som heter globalisering og bankvesen, som de anser som verktøy for den internasjonale eliten, med de samme antisemittiske undertonene selv om de ikke sier det direkte. Samtidig skiller de seg fra mye annen amerikansk høyreekstremisme ved at de ikke er motstandere av den føderale regjeringen, men derimot gå inn for en sterk stat og utstrakt bruk av statlig[1] finansierte infrastrukturprosjekter for stimulere økonomien. Den mangler også den naturmystikken som særlig finnes hos nynazistiske grupper ved at den fordømmer alt som heter miljøvern som et av elitens våpen i kampen for verdensherredømme.

Siden sent 1990-tall har den gjort sitt beste for å infiltrere den antiglobalistiske venstresiden, til dels med hell, som en del av det den amerikanske journalisten og forfatteren Chip Berlet har beskrevet som en ”migrasjon” av forestillinger fra ytre høyre over mot venstre der miljøer kritiske til USAs utenrikspolitikk og til CIAs virksomhet har begynt å låne påstander og argumenter fra isolasjonistiske og antiglobalistiske kretser på ytre høyrefløy, ofte med et antisemittisk innhold slik at man i dag kan høre klassiske påstander om jødenes kontroll over de føderale myndighetene kamuflert som kritikk av ”sionister” og ”neokonservative”, samtidig som aktører fra den konspiranoide høyresiden kan få talerstoler ved antikrigs- og antiglobaliseringsmøter.

Denne trenden har fått Naomi Klein, en av frontfigurene for den globaliseringskritiske bevegelsen og forfatter av boken No Logo til å slå alarm i 2002: Hver gang hun gikk inn på aktivistnettsteder som Indymedia ble hun ”møtt av en lang rekke antisemittiske konspirasjonsteorier omkring 11. september og utdrag fra Sions Vises Protokoller”. Ironisk nok ble Klein omtalt som en forfatter verdt å lytte til av Ingunn Røiseland – i samme åndedrag som hun anbefalte LaRouche-medarbeideren Webster Tarpley.

Tarpley, som frem til 1980 var president for frontorganisasjonen Schillerinstituttet, har i flere år benektet å være asssosiert med LaRouche, til tross for at dette sannsynligvis er blank løgn, og har klart å posisjonere seg som en kritiker av «falsk flagg»-operasjoner og  flere ganger blitt intervjuet som statsviter eller historiker av mainstreammedier. Han er også en av flere høyreekstremister og konspirasjonsteoretikere som har klart å få innpass på nettstedet til Johan Galtungs organisasjon Transcend.

Blant påstandene han har kommet med i årenes løp – og som setter Røiselands anbefaling i et svært dårlig lys- kan nevnes noen få: I likhet med Lyndon LaRouche mener han at jøder eller ”sionister” arbeider for verdensherredømme i tråd med Sions Vises Protokoller. Og i forbindelse med terrorhandlingene 22.7 har han hevdet at det var to skyttere på Utøya, at det hele var organisert av NATO og at formålet var å hindre Norge i å anerkjenne en palestinsk stat.

Jeg har tidligere vært usikker på om Røiseland er antisemitt. Det er jeg fortsatt, men det blir stadig sikrere at hun er en spreder av antisemittiske forestillinger og propaganda. Det er ikke første gang at Røiseland har fremhevet denne typen kilder. Og det blir sikkert ikke den siste.

For mer om Webster Tarpleys rolle i globaliserings- og fredsbevegelsen, se: http://chipberlet.blogspot.no/2007/09/webster-g-tarpleys-toxic-waste-is.html

Reklamer

Galtung i hardt vær

Fredsforsker Johan Galtung har vært ute i hardt vær den siste uken, etter at Humanist trykte et tilsvar til artikkelen ”Galtung leker med ilden”. I tilsvaret fulgte fredsprofessoren opp tidligere henvisninger til antisemittisk konspirasjonslitteratur med å referere til Sions Vises Protokoller og til en forkortet versjon av en tekst skrevet av den amerikanske nynazisten William Pierce, kjent som forfatteren av terrorromanen The Turner Diaries.
Galtung har gang på gang fått mulighet til å dementere at han støtter antisemittisme, både av undertegnede og andre journalister som – får man tro – har hatt vanskelig for å tro at han faktisk kunne mene dette.Hver gang har han svart med å bevege seg enda lengre ut i antisemittisk konspiranoia, noe som blant annet har skaffet ham sympatierklæringer fra Vigrid-leder Tore Tvedt.
Den israelske avisen Haaretz refererer i dag en epostutveksling med Galtung, der fredsforskeren gjentar påstander om jødisk kontroll over media. ”The Jews control worldwide communication, and divert it in order to benefit of Israel”, skriver han. Og legger til at en av forklaringen på nazistenes jødeutryddelser var den maktposisjonen jødene hadde i det tyske samfunnet. I samme artikkel gjentar han konspirasjonsteoriene han har fremmet omkring terrorhandlingene 22. juli.
Muligens har han plukket opp tankegodset fra den israelske jazzmusikeren og forfatteren Gilad Atzmon, som har vært blant skribentene på Galtungs Transcend Media Service der han blant annet har oppfordret antisemittismeforskere til å fokusere på hvordan jødene har gjort seg såpass forhatt. Galtung går imidlertid enda lenger når han nå forsøker å ”forklare” nazistenes masseutryddelse. I praksis forsøker han nå intet mindre enn å ”forstå” nazistenes syn på jødene som semi-allmektig rasefiende.
Galtungs karriere som fredsforsker er antagelig mer eller mindre over med dette. Samtidig kan han bli en farlig talsmann for disse tankene de årene han har igjen. Sannsynligvis vil han bli en samlingsfigur for jødehatere i Vesten og i Midt-Østen, der han fortsatt har en høy stjerne.
Forresten, nevnte jeg at han i det samme foredraget som utløste spetakkelet også fortalte at intervensjonen i Libya skyldtes at landet var ett av få som ikke hadde privat sentralbank, og hadde vurdert å innføre gullstandard?