En frikvinne i farlige fotspor

Ingunn Røiseland, som tidligere har blitt omtalt her på bloggen da jeg møtte henne i NRKs Trygdekontoret for et par måneder siden, kunne for omtrent en time siden høres på  NRKs P4 i selskap med Humanistredaktør Didrik Søderlind. Som vanlig var dette en selsom opplevelse – denne gangen foranlediget av Røiselands siste utspill – å melde seg ut av det norske samfunnet for å bli ”frikvinne”.

Hvor realistisk dette er kan diskuteres – mye tyder på at Røiseland vil være å finne i folkeregisteret også i fremtiden. Hensikten med denne teksten er først å fremst å se litt nærmere på opphavet til den siste ideen engleskolegründeren fra Skien har valgt å omfavne.

Røiseland opplyste i intervjuet at det var flere grunner til at hun hadde valgt å gå til dette skrittet: For det første hadde statsmakten etter hvert blitt mer og mer brutal i forhold til enkeltmenneskene, for det andre ønsket hun å si fra om sin motstand mot den norske intervensjonen i Libya som hun ikke ønsket å være medansvarlig for, og for det tredje ville hun si fra om at Norge hadde gitt fra seg det meste som fantes av nasjonal suverenitet.

I et intervju med Telemarksavisa nylig forklarte Røiseland blant annet at ideen om å bli en slik ”frimann” eller ”frikvinne” ikke er ny, at den kommer fra USA og har røtter tilbake til 70-tallet. Røiseland nevnte ikke hvor røttene befinner seg, noe som ville ha satt saken hennes i et litt annet lys. For mens det kan være lett for en skandinavisk «sofalibertarianer» oppvokst i et tidvis kvelende sosialdemokrati å få en umiddelbar sympati for denne typen frihetserklæringer, så har de et helt annet rykte i USA der de som oftest assosiseres med en hjemmedyrket amerikansk høyreekstremisme og med begreper som Sovereign Citizens og Posse Comitatus.

Begge deler har røtter hos William Potter Gale (1917–1988). Gale var en forholdsvis mislykket tidligere yrkesmilitær, som utover 1950-tallet beveget seg i en temmelig ytterliggående retning på både det religiøse og det politiske området. På det religiøse området førte dette ham til Christian Identity – en temmelig spesiell form for kristendom som ser på nordvesteuropeere som etterkommere av Israels ti tapte stammer og dermed Guds utvalgte folk, samtidig som jødene betraktes som bedragere eller som bokstavelig talt etterkommere av Satan som blir sagt å ha forført Eva i skikkelse av en slange – til tross for at Gale selv ser ut til å ha vært av tilnærmet ren jødisk avstamning, noe han hele livet forsøkte å skjule. På det politiske området gjorde hans sterke antikommunisme at han først søkte seg til den paramilitære organisasjonen Minutemen, før han startet sin egen  organisasjon kalt Posse Comitatus.

Posse Comitatus er latin og betyr ”makt til ´the county´ (dvs. fylket eller lokalsamfunnet)”. I likhet med Sovereign Citizens –suverene borgere – tar det utgangspunkt i en fortolkning av den amerikanske grunnloven der borgerne oppfattes som fullstendig uavhengige og ikke underlagt andre myndigheter enn dem de selv har valgt ved direkte, lokale valg. Igjen kan dette høres forlokkende ut, så lenge man glemmer at denne fortolkningen påfallende ofte har blitt brukt til å legitimere motstand mot de føderale myndighetene når disse har forsøkt å tvinge gjennom lover ment å skulle beskytte den svarte befolkningen mot diskriminering. Dette var også tilfellet for William Potter Gale: Han var antisemitt og rasist, og sterk motstander av borgerrettighetsbevegelsen og av de «jødestyrte» føderale myndighetene som på kommunistisk vis forsøkte tre viljen sin nedover borgerne og tvinge gjennom en opphevelse av raseskillet på tvers av enkeltstatenes vilje.

Ifølge Gale skyldtes USAs fall fra den nærmest anarkistiske utopien det hadde vært en planmessig infiltrasjon fra jødiske pengefolk, som for lengst kontrollerte USAs regjering og store deler av det internasjonale samfunnet gjennom den amerikanske sentralbanken Federal Reserve. Dermed ble det et grunnleggende prinsipp for Gale og etterfølgerne hans at denne sentralbanken var i strid med den grunnloven, det samme gjaldt alle former for inntektsskatt.

Domstoler, nummerregistrering av biler, fødsels- og ekteskapsregistre, selv statsborgerskap var utslag av myndighetenes underminering av de frie borgernes rettigheter. Flere Posse Comitatus-ledere begynte derfor å selge dokumenter og bøker som de hevdet kunne brukes til å ”si opp” statsborgerskapet sitt ta tilbake den statusen som suverene individer de var blitt fralurt. Andre produserte hjemmelagde penger som de hevdet var nøyaktig like reelle som dem den amerikanske sentralbanken utstedte.

Siden alle andre myndigheter enn dem som var blitt direkt valgt av lokalsamfunnet var  ulovlige og grunnlovsstridige, var det rett og rimelig å forsvare seg mot dem. Dette gjorde at Posse Comitatus  – tilhengere utover 1970- og 80- tallet begikk en rekke forbrytelser mot dommere og skatteinnkrevere som ble ”arrestert”, banket opp eller stilt for alternative domstoler, og etter hvert også mot politifolk.

En av dem som falt for Posse Comitatus-budskapet var Nord-Dakota-bonden Gordon Kahl. Kahl ble så overbevist om at de føderale myndighetene var styrt av jødene at han skrev et langt brev til skattemyndighetene der han gjorde det klart at han ikke lenger ønsket å betale ”tiende til Satans synagoge”. Skattemyndighetene ble ikke imponert av denne begrunnelsen, og de neste årene måtte Kahl flere ganger i fengsel for å nekte å betale skatt eller levere selvangivelse. På et tidspunkt ble han også tvangsinnlagt til psykiatrisk observasjon. Når han ikke satt i fengsel reiste Kahl rundt på markeder og folkemøter i Midtvesten der han spredte det glade budskap samtidig som han forsøkte å organisere selvstyrte lokalsamfunn som skulle være uavhengige av andre myndigheter enn de lokale.

Kahl vendte seg også til Christian Identity, der han ble en glødende tilhenger, full av hat til «sataniske» jøder og ikke-hvite generelt. Det største hatet var imidlertid reservert for hvite kristne – dommere, myndighetspersoner og politifolk – som tjente ZOG (forkortelse for «The Zionist Occupation Government»), som han identifiserte med Antikrist.

Gordon Kahl fikk en dramatisk endelikt. Etter en dramatisk biljakt som gikk over i et væpnet sammenstøt der to politimenn mistet livet og tre ble skadet, ble han drept i et nytt skytedrama i et gårdshus i Arkansas der han hadde forskanset seg. Kahl ble den første, men ikke den siste som skulle få en slik skjebne, og det var mye som resultat av denne typen dramatiske episoder at Timothy McVeigh den 19. april 1995 valgte å markere sin motstand mot de føderale myndighetene ved å avfyre en hjemmelaget bombe i garasjen under den føderale kontorbygningen  i Oklahoma City. Bomben, som var laget av ugressmiddel og som var av samme type som den Anders Behring Breivik avfyrte i Oslo 16 år senere, ødela ni etasjer, drepte 168 mennesker og skadet flere hundre andre.

Terrorhandlingene i Oklahoma City førte til at den radikale høyresiden Gale og andre hadde grunnlagt mistet mye av den oppslutningen den hadde hatt. Det som fikk dem til å vende tilbake for omtrent fire år siden var valget av Barack Obama som USAs president. Mange på høyresiden reagerte med sinne, frykt og raseri både over å få en svart president, på Obamas helsereformer og andre tiltak som anses som utillatelig ”sosialisme” og på det faktum at det ikke lenger er en konservativ republikaner i Det hvite hus. Mellom 2008 og 2009 vokste antallet militsgrupper med over hundre prosent.

Mens deler av dagens militsbevegelse har lagt av seg den mest rasistiske ideologien som tidligere var en del av fundamentet deres og dermed kunnet rekruttere svarte medlemmer, har det konspiratoriske innholdet blitt om mulig blitt enda sterkere enn før, og inkluderer kompliserte utlegninger om hvordan selve det amerikanske statsborgerskapet er en svindel som man lett kan komme seg ut av om man vet hvordan.  En populær ide er at ens juridiske identitet som statsborger ikke er identisk med personen den representerer, men er et slags ”skjøte” som myndighetene bruker som pant overfor kreditorer. En annen utbredt ide er at opphavet til dagens problemer er opphevelsen av gullstandarden som sikkerhet for dollaren.

Ifølge Southern Poverty Law Centre deles disse oppfatningene i dag av mellom 100 000 og 200 00 amerikanere. Mens de fleste nøyer seg med å begrave påtalemyndigheter og andre i papirarbeid som svar på den minste forseelse – f.eks. en parkeringsbot – er det også dem som har tydd til vold mot lokale myndigheter eller politi for å forsvare ”rettighetene” sine.

Røiselands forsvar for amerikansk høyreekstrem tenkning er dessverre ikke noe nytt. Tidligere har hun blant annet anbefalt antisemittiske forfattere som Eustace Mullins og L. B. Woolfolk, samt nyfascister som Webster Tarpley.

Røiselands siste stunt må derfor først og fremst sees som det foreløpig siste eksemplet på hvordan norske konspirasjonsteoretikere er i ferd med å knytte seg opp mot farlige ideer.

Det blir neppe det siste.

PS: Det ser nå ut til at UDI har avslått Røiselands ønske om å melde seg ut av Norge, slik at hun foreløpig fortsatt er en av oss. Hvordan hun hadde tenkt å bli boende i Norge uten norsk statsborgerskap sier artikkelen ingen ting om.

http://www.splcenter.org/get-informed/intelligence-files/ideology/sovereign-citizens-movement

Reklamer

Til minne

Det er i disse dager 94 år siden det endelig ble satt sluttstrek for den sannsynligvis største tragedien – for ikke å si katastrofen – i Europas historie. En dag som fortsatt markeres i store deler av Europa, ikke minst i Storbritannia der dette er dagen da man bærer valmuer for å minnes millionene av unge menn mistet livet eller ble krøplinger for livet, tilsynelatende uten noen hensikt som kunne ha kastet et slags forsonende lys over det hele i ettertid.

En av disse millionene var John «Jack» Kipling, sønn av dikteren Rudyard. Jack var en av 75 000 falne i det som ble kjent som slaget ved Loos, som endte i det Wikipedia lakonisk kaller en «pyrrhic British victory».

For noen år siden kom det frem i et intervju at pressemannen Kåre Valebrok likte å lese bøker om første verdenskrig på fritiden. Enkelte ulturradikale skribenter var ikke sene til å bruke dette til å latterliggjøre Valebrok – tenk at han brukte tid på denslags, «voksne mannen!»

Jeg nevner denne episoden fordi den illustrerer dagens Europa, som er preget av historieløshet for ikke å si historieforakt, og en dyp skepsis til alt som smaker av egen kultur. Dette Europa er imidlertid selv i stor grad et produkt av krigen, som etterlot en dyp kløft mellom «gamle dager» – tiden før – og alt som har skjedd siden.

Charles Taze Russel, grunnleggeren av Jehovas Vitner, skal i sin tid ha spådd dommedag i 1914. Det er fristende å gi Russel rett i dette. For det var så avgjort verdens undergang – slutten på en verden som hadde vært og på alt det den på godt og vondt kunne ha blitt.

Jeg overlater til den ikke ukjente sangeren Andrew King å avslutte dagens post. «Have you news of my boy, Jack» med tekst av Rudyard Kipling, dedikert til John ”Jack” Kipling og til alle andre som mistet livet i årene 1914-1918.