Webster hvem?

Som en del kanskje har fått med seg var jeg i kveld i debatt på NRKs Trygdekontoret med Nyhetsspeilets Hans Gaarder og Ingunn Røiseland. Av dem er det kanskje en del som har fått med seg at jeg på et tidspunkt satte opp et dypt furtent ansiktsuttrykk, mens jeg forsøkte å formidle et budskap til programleder Thomas Seltzer og meddebattant Didrik Søderlind.

Budskapet angikk den amerikanske forfatteren Webster Tarpley, som Røiseland trakk frem som en person verdt å lytte til.

Det oppbrakte ansiktsuttrykket skyldtes at jeg forsøkte å få brutt inn og presentert Tarpleys bakgrunn: Webster Tarpley tilhører nemlig den nyfascistiske og antisemittiske La Rouche-bevegelsen, startet på 1970-tallet av den tidligere marxisten og trotskisten Lyndon La Rouche. En bevegelse som til tross for at den ikke er særlig stor har hatt betydning langt ut over medlemstallet, og som kanskje er noe av det mer spesielle på denne siden av scientologikirken.

Lyndon LaRouche (født 1922) begynte som sagt sin politiske karriere som marxist, og var en del av det store studentopprøret på 1960-tallet. Her var han med å grunnlegge den trotskistiske gruppen National Caucus of Labor Committees (NCLC), som til tross for en temmelig sekterisk kultur der medlemmene ofte brøt med venner og familie og droppet ut av universitetsutdannelsen for å vie seg helt til ”saka” i praksis ikke skilte seg sterkt fra mange andre tilsvarende grupper på samme tid, med mulig unntak av en hang til konspirasjonsteorier: I tillegg til vanlige marxistiske analyser skal nemlig LaRouche allerede rundt 1970 ha hatt en hang til å analysere verdenspolitikken som i stor grad styrt av den styrtrike Rockefellerfamilien, som ved at de kontrollerte CIA kunne skalte og valte med stater og regjeringer over hele verden.

Det var tidlig på 1970-tallet at LaRouche – som fortsatt kalte seg marxist – begynte det som skulle bli en politisk helomvending ikke ulik den Benito Mussolini i sin tid gjennomgikk.  Han rensket ut alt som fantes av meningsmotstandere fra organisasjonen sin, og lot de gjenværende gjennomgå dramatiske ”deprogrammeringssesjoner” som skulle avdekke og kurere eventuelle forsøk på hjernevask fra bevegelsens fiender og gjøre dem i stand til å motstå slike forsøk i fremtiden. Parallelt med dette ble tidligere allierte sosialister og borgerrettighetstilhengere utpekt som bevegelsens hovedfiender og som forrædere i Rockefellernes tjeneste. Medlemmene – som stort sett hadde akademisk bakgrunn – sendt ut for å bekjempe disse ikke bare intellektuelt, men med never, batonger og stålrør samtidig som LaRouche gang på gang innskjerpet at de var elitemennesker, høyt hevet over ”djevlene” de bekjempet.

Resultatet av denne prosessen ble unik : En forholdsvis intellektuell høyreekstrem bevegelse, med flere hundre dypt engasjerte ”kadre” som var veltrent i organisasjonsarbeid. Flere forfattere har også hevdet at LaRouche, som på grunn av fortiden sin satt på store mengder informasjon om den amerikanske venstresiden og med et velutviklet kontaktnett for videre etterretning brukte dette til å knytte kontakter med mafiaen og med etterretningstjenester i USA, Sør-Afrika og – pussig nok –  kommuniststatene i Øst-Europa.

I LaRouches øyne var det bare en ting som manglet for å bli den «føreren» han sannsynligvis så seg som, nemlig politisk makt. På 1980-tallet stilte han derfor flere ganger som presidentkandidat, og forsøkte å fri til desperate bønder som på grunn av en jordbrukskrise som ruinerte tusenvis av bønder i Midtvesten fryktet å måtte gå fra gård og grunn.

Her vekslet han mellom å konkurrere med og samarbeide med en rekke høyreekstreme grupperinger tilhørende det man i USA kaller The Radical Right.  Dette var og er et miljø som  i likhet med LaRouche bekjempet alt som het globalisering og bankvesen, som de oppfattet som verktøy for den internasjonale eliten. Altså et budskap med klare antisemittiske undertoner selv om LaRouche alltid har gjort det klart at han skiller mellom ”dårlige” eller ”sionistiske” jøder, alliert med Rothschildfamilien, og ”gode” jøder – en kategori som riktignok krever at man må fornekte det meste av den jødiske identiteten; onde tunger har hevdet at de gode jødene i praksis er synonyme med de få jødiske medlemmene av bevegelsen hans.

LaRouches politikerkarriere ble aldri noen stor suksess, og i 1989 ble han tiltalt og dømt for skatteunndragelse.

I årene som har gått har LaRouche og bevegelsen hans blitt stadig flinkere til å pakke inn det konspiratoriske elementet i en ugjennomsiktig grøt av frontorganisasjoner i et forsøk på å fremstå som mer spiselige samtidig som menige medlemmer fortsatt blir drevet like hardt som tidligere – blant annet skal de bli forventet å arbeide for slavelønn mens kvinnelige medlemmer som blir gravide presses til å ta abort.

På samme måte som ”the radical right” er den imidlertid fortsatt sterke motstander av alt som heter globalisering og bankvesen, som de anser som verktøy for den internasjonale eliten, med de samme antisemittiske undertonene selv om de ikke sier det direkte. Samtidig skiller de seg fra mye annen amerikansk høyreekstremisme ved at de ikke er motstandere av den føderale regjeringen, men derimot gå inn for en sterk stat og utstrakt bruk av statlig[1] finansierte infrastrukturprosjekter for stimulere økonomien. Den mangler også den naturmystikken som særlig finnes hos nynazistiske grupper ved at den fordømmer alt som heter miljøvern som et av elitens våpen i kampen for verdensherredømme.

Siden sent 1990-tall har den gjort sitt beste for å infiltrere den antiglobalistiske venstresiden, til dels med hell, som en del av det den amerikanske journalisten og forfatteren Chip Berlet har beskrevet som en ”migrasjon” av forestillinger fra ytre høyre over mot venstre der miljøer kritiske til USAs utenrikspolitikk og til CIAs virksomhet har begynt å låne påstander og argumenter fra isolasjonistiske og antiglobalistiske kretser på ytre høyrefløy, ofte med et antisemittisk innhold slik at man i dag kan høre klassiske påstander om jødenes kontroll over de føderale myndighetene kamuflert som kritikk av ”sionister” og ”neokonservative”, samtidig som aktører fra den konspiranoide høyresiden kan få talerstoler ved antikrigs- og antiglobaliseringsmøter.

Denne trenden har fått Naomi Klein, en av frontfigurene for den globaliseringskritiske bevegelsen og forfatter av boken No Logo til å slå alarm i 2002: Hver gang hun gikk inn på aktivistnettsteder som Indymedia ble hun ”møtt av en lang rekke antisemittiske konspirasjonsteorier omkring 11. september og utdrag fra Sions Vises Protokoller”. Ironisk nok ble Klein omtalt som en forfatter verdt å lytte til av Ingunn Røiseland – i samme åndedrag som hun anbefalte LaRouche-medarbeideren Webster Tarpley.

Tarpley, som frem til 1980 var president for frontorganisasjonen Schillerinstituttet, har i flere år benektet å være asssosiert med LaRouche, til tross for at dette sannsynligvis er blank løgn, og har klart å posisjonere seg som en kritiker av «falsk flagg»-operasjoner og  flere ganger blitt intervjuet som statsviter eller historiker av mainstreammedier. Han er også en av flere høyreekstremister og konspirasjonsteoretikere som har klart å få innpass på nettstedet til Johan Galtungs organisasjon Transcend.

Blant påstandene han har kommet med i årenes løp – og som setter Røiselands anbefaling i et svært dårlig lys- kan nevnes noen få: I likhet med Lyndon LaRouche mener han at jøder eller ”sionister” arbeider for verdensherredømme i tråd med Sions Vises Protokoller. Og i forbindelse med terrorhandlingene 22.7 har han hevdet at det var to skyttere på Utøya, at det hele var organisert av NATO og at formålet var å hindre Norge i å anerkjenne en palestinsk stat.

Jeg har tidligere vært usikker på om Røiseland er antisemitt. Det er jeg fortsatt, men det blir stadig sikrere at hun er en spreder av antisemittiske forestillinger og propaganda. Det er ikke første gang at Røiseland har fremhevet denne typen kilder. Og det blir sikkert ikke den siste.

For mer om Webster Tarpleys rolle i globaliserings- og fredsbevegelsen, se: http://chipberlet.blogspot.no/2007/09/webster-g-tarpleys-toxic-waste-is.html

Advertisements

14 thoughts on “Webster hvem?

  1. Det som irriterer meg for tiden er at man ikke kan lese en artikkel om EU-fredsprisens orwellianske undertoner uten å få servert forfatterens – Richard Swanders – besvergelser om at «global warming is a complete fraud», og likeledes at man ikke kan høre podcasts fra What Really Happeneds radiovert Michael Rivero – http://feeds.feedburner.com/blogspot/OIBvF – uten enda mer av dette klimafornektende vrøvlet.

    Såvidt jeg forstår er Webster Tarpleys også en av disse klimafornekternissene, som ikke tror menneskeskapte klimagassutslipp er en vesentlig årsak til klimaendringene.

    Jeg syns dette er verre, John, enn at mannen har tilhørt en politisk gruppering for godt over 15 år siden. Man kan likevel lytte til ham, til tross for klimasludderet, men det nærer tvilen om at det andre han kommer med muligens er like dårlig researchet.

    Om den globale oppvarmingen: Ja, enkelte politikere prater med store ord om klimatiltak, men absolutt ingen av dem gjør noe med selve problemet. Det går dessuten sterkt imot all industriell og økonomisk logikk – all kapitalistisk logikk, om du vil – å faktisk skulle gjøre noe med dette problemet, basert «bare» på en dokumentert risiko for at våre etterkommere vil bli etterlatt med ørkner. Den enorme skandalen er altså at politikerne Ikke Gjør Noe Som Helst, ikke at etpar-tre av dem prater billige ord om problemet.

    • Oisann, her var det en del å svare på. Så vi får ta det punktvis:

      Først: Jeg er enig i at det er temmelig opplagt at menneskene i hvert fall delvis har ansvaret for klimaendringene. Når det er ute av verden, så stemmer det neppe at det er femten år siden Tarpley var tilknyttet LaRouches bevegelse siden han så sent som i 2005 deltok på et møte i regi av en av LaRouches mange frontorganisasjoner der Helga Zepp-LaRouche – gift med Lyndon – var blant arrangørene. Han har heller ikke tatt avstand fra bevegelsens budskap, selv om han til en viss grad har distansert seg fra Lyndon LaRouche selv, noe som gjør at han i beste fall minner om eks-scientologer som har lagt seg ut med nåværende scientologigeneral David Miscavige, men som fortsatt mener dianetikk har mye for seg som metode.

      Andre ting som gjør Tarpley til en temmelig ubehagelig type er at han både støtter og bidrar til den høyreekstreme avisen American Free Press.

      Når det gjelder Michael Rivero, så får jeg vel bare si at det er…påfallende at du bringer ham opp her, med tanke på at Rivero er kjent som holocaustbenekter, noe som er en av grunnene til at han for ikke så lenge siden ble bannlyst fra radioprogrammet til den ikke akkurat nøkterne Alex Jones.

  2. Nå skal det jo ikke akkurat så mye til for å få DEN merkelappen slengt etter seg i det noget betente amerikanske debattklimaet rundt terror og krig i 2012. På den annen side er jeg på utkikk etter nye podcasts å abonnonere på. Vil du eller noen av de andre leserne anbefale noen gode skeptiske podcasts?

  3. Du snakker nesten bare i overskrifter, John, og du blir hele tiden påtatt bekymret. Det er et problem, fordi det meste av teksten er ikke overskrifter, og utover dine egne skremmebilder som du stadigvekk maner frem, er det strengt tatt lite å bli bekymret for. Det fins fx ikke noe slikt miljø som du snakker om i Norge idag, og Rivero er dermed neppe blant guruene til dette ikke-eksisterende miljøet. Rivero snakker mest om Syria, Tyrkia, Hellas og Spania, som rimelig er, samt om fjorårets krig mot Libya.

    Hvor mange mennesker ble drept i de stortyske leirene? Hvor mange av disse var jøder?

    • Dette er et litt vanskelig spørsmål å besvare fordi leirene inkludert alt fra konsentrasjonsleire der politiske fanger tilbrakte noen måneder, til rene dødsfabrikker som Treblinka, med arbeidsleire med ulik grad av dødelighet mellom de to ytterpunktene. Når det gjelder nøyaktige tall vil vi vel aldri få noe klart svar, men så vidt jeg har forstått snakker vi om et sted mellom syv og femten millioner – der det første antagelig er for lavt og det siste alt for høyt – hvorav seks millioner jøder som den klart største gruppen både totalt (sovjetiske krigsfanger kommer på «andreplass» med tre millioner) og i forhold til folketallet – vi snakker faktisk om 2/3 – to tredjedeler! – av de jødene som levde i Europa før krigen.

      Når det er sagt, er det også viktig å ha i bakhodet at jødenes situasjon skilte seg fra andre fanger ved at de var offisiell politikk at de skulle utryddes fullstendig – noe som ikke engang var tilfelle for roma/sigøynerne selv om de også mistet mange.

      • Når det gjelder Rivero og andre, så er det min mening at det er relevant hva de står for i andre sammenhenger og hvem de assosierer seg med – det er ikke bare «guilt by association». Det viser i aller beste fall at man er naiv og lettlurt og dermed ikke noen særlig pålitelig kilde, i verste fall tyder det på en skjult agenda.

  4. Som bibliotekarutdannet tenker jeg prinsippielt at alle bøker og all forskning bør tilgjengeliggjøres og arkiveres, uansett. Det er kanskje kilden til vår skinnuenighet i forhold til å ta vare på en fem år gammel artikkel skrevet av en helt annen forfatter?

    • Viddal, det er en lang rekke slike artikler der. Noen av dem skrevet av Rivero selv. Og om så var, så sier det i beste fall en god del om hans naivitet og manglende gangsyn om han bruker siden sin som lagringsplass for denne typen artikler. Ærlig talt, nå spiller du dum eller kverulerer for kveruleringens skyld.

  5. Tilbaketråkk: En frikvinne i farlige fotspor | Streiftog

  6. Tilbaketråkk: Konspi-TV | Streiftog

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s